The Chemistry of Tears av Peter Carey

Peter Careys nyeste roman The Chemistry of Tears, forvirret meg virkelig da jeg leste den for åtte uker siden.  Og til tross for at jeg siden det har ventet på at den store åpenbaringen ville komme til meg om denne boken, har den ikke det.  Den australske forfatteren som bor i New York har vunnet Bookerprisen to ganger, og nevnes gjerne som Nobelpriskandidat.  Han har skrevet en lang rekke med superbe romaner med mange lag, og befolket med et rikt persongalleri.  True History of The Kelly Gang, Oscar and Lucinda og Theft er bøker  som anbefales på det aller varmeste.  Parrot and Olivier in America som kom ut for to år siden er også både intelligent og svært humoristisk, og ble anmeldt her på bloggen.

The Chemistry of Tears er en blanding av et mekanisk og et historisk pussel.  Catherine Gehring er kurator og klokke ekspert ved et museum i London. Hun får i oppdrag å sette sammen de rustne bitene av en automatisk figur fra attenhundretallet.  Hun forstår at bitene ligner en mekanisk figur av en funksjonelt spisende and laget av Jacques de Vaucanson.  Blant maskindelene finner hun også elleve notisbøker.  Catherine sniker bøkene med seg hjem og begynner å lese dem. Dermed sendes vi, i beste Peter Carey stil, tilbake i tiden og befinner oss i den Svarte Skogen i Tyskland i 1854.  En ung adelsmann ved navn Henry Brandling har fått det for seg at kun en kopi av Vaucansons mekaniske and vil kunne muntre opp eller kanskje tilogmed kurere hans eneste gjenlevende sønn som lider av tuberkulose.    Han har reist til Tyskland for å finne en klokkemaker som kan bygge den for ham. Henry treffer forskjellige tjenere, klokkemakere og  diffuse handelsreisende før han til slutt havner i Furtwangen. Her finnes Frau Helga, Artaud, sølvsmeden som samler og nedskriver eventyr, det mekaniske geniet Herr Sumper og den brilliante gutten Carl.

Boken veksler mellom kapitler der vi ser Henrys etter hvert mer og mer gotiske og bisarre opplevelser i den Svarte Skogen for å få bygget anden, og Catherines møysommelige arbeid med å rekonstruere den. I kjølvannet av disse to hovedtrådene er det en myriade av andre plot som fascinerer, forvirrer eller frustrerer.  Og gjerne alle tre på én og samme gang.  Catherine er i sorg over at elskeren brått har dødd.  Hvorfor får hun oppdraget med anden? Hun får en assistent til prosjektet som i seg selv er et mysterium.  Sønnene til den avdøde elskeren dukker også opp med sin egen agenda. Det er ikke enklere på attenhundretallet i den Brødrene Grimm-aktige tilværelsen i den Svarte Skogen. Henry blir kjent med den ene mer burleske og groteske skikkelsen etter den andre.  Er det et geni som skal bygge anden for ham, eller en morder? Og er det egentlig en and som bygges? Er Carl egentlig selveste Karl Benz som oppfant bilen?

Flere av karakterene, handlingene deres, eller interaksjonen seg i mellom er underlige og obskure. Det ga meg en usikker følelse over å ha gått glipp av noe essensielt.  Men hva? Bak alle bitene som skal settes sammen, hva handler boken egentlig om?  Om menneskelig smerte som all verdens teknologi ikke kan stilne? Om skapertrang? Om forvandlingen fra det hverdagslige til skjønnhet?  Eller er det et forvarsel til den industrielle verden og den påfølgende post-industrielle verden med katastrofale miljøproblemer?

Peter Carey har opp gjennom årene skapt en rekke eksentriske og sjarmerende karakterer og figurer. Ikke for noe sammenlignes han gjerne med Dickens med sine enestående persongalleri.  Det typiske er at han tar to skikkelser, som tilsynelatende er helt forskjellige, og lager et uforglemmelig par, et “odd couple”. Slik er det også her. Både Catherine og Henry er samlere som ikke stoler på menneskene som skal hjelpe dem.  Likevel er det aller viktigste er at de forenes i sorg, Catherine for sin elsker, Henry for sine to allerede døde barn og frykt for sin nå syke sønn. Begge bygger derfor anden med samme maniske intensjon: “..without knowing it, building some mad monument to grief, a kind of clockwork Taj Mahal.”

En av  de små skuffelsene i denne boken er likevel at ingen av hovedpersonene blir klassiske Carey skikkelser.  Catherine er i begynnelsen av boken et overbevisende portrett av en kvinne kastet i ubalanse av dyp sorg.  Det er gripende og troverdig. Fordi hun var elskerinnen, ikke hustruen, har hun ikke noen offentlig arena å sørge i, og hun reduseres til å stjele elskerens hatt fra kontoret når hun trenger å kjenne lukten av ham en siste gang.  Denne fortvilelsen overskygger etterhvert Henrys historie. Parallell figuren fra hundreogfemti år tidligere er vanskeligere å gripe fatt i. Motivasjonen hans er nesten uforståelig.  Hvis Catherine er overtydelig, er Henry for diffus, og gradvis klarer ikke historien hans å fange interessen på samme måte.

En bok like intrikat og detaljfokusert som en mekanisk and.  Etter hvert viser det seg forøvrig at maskinen slett ikke er en and, men en annen og mer grasiøs fugl tatt fra eventyrene.  Nok en symbolikk i denne labyrinten som jeg aldri fant veien ut av.

 

Relaterte innlegg:

12 Comments

  1. Får meg til å tenke på My life as a fake, som på tross av spennende tema fremdeles bare gjør meg forvirret. Den har oldt meg vekke fra andre bøker av Carey.

    • Forstår hva du mener..!

      Selv syns jeg Carey har skrevet mange virkelige fantastiske bøker, men denne ble for utydelig for meg.. Det som kanskje var ment å være magisk og spennende ble bare rotete!! 🙂

  2. Høres ikke ut som boken for meg, men utrolig flott anmeldelse:) Ønsker deg en herlig dag!:)

    • Tusen takk, Isabella og ønsker deg også en herlig dag 🙂

  3. Har vært veldig nysgjerrig på denne, men tror jeg skal konstatere at det ikke er noe must for meg å lese den snart. Uansett, nok en flott anmeldelse hvor jeg følte jeg lærte litt om forfatteren også 🙂 Alltid en fornøyelse å besøke bloggen din.

    • Tusen takk, Bokelskerinne 🙂

      Nei, denne boken er ikke noe must. Jeg ble ganske skuffet, fordi konseptet hørtes så spennende ut. Den mekaniske anden fikk en slags merkelig hovedrolle den også, som dominerte men var for tung og utydelig.,

  4. Tusen takk for kjempekoselig kommentar hos meg i dag 🙂 Boken du forteller om her er helt ny for meg, og virker ganske «heftig». Ganske annerledes enn de bøkene jeg leser med andre ord. Klem fra Anette 🙂

    • Og det er jo det som er så fint, at vi kan lese forskjellige bøker men at vi deler lesergleden og entusiasmen 🙂

      Klem tilbake 🙂

  5. Jeg har kommentert Peter Carey tidligere , deler ikke din entusiasme over Amerikaboken, veldig langdrygg synes jeg. Men det er en fornøyelse å lese dine resensjoner. Nå gleder jeg meg til Bring up the Bodies, som nettopp kom fra Amazon. Vi har 40 grader så det er ikke annet å finne på enn å lese. Og Hilary Mantel er supergod. Skal du ikke ta sommerferie snart ??? Mathilde

    • Hygg deg med Hilary Mantel 🙂 I mellomtiden skal jeg tenke på en Peter Carey roman jeg tror du vil like, og anbefale den for deg!!!
      Nyt det varme været 🙂

  6. Så spennende, for jeg hadde knapt hørt om Carey før jeg fikk et leseeks av Olivier og Parrot i Amerika fra Samlaget før ferien. Jeg noterer meg at du har skrevet (positivt) om den på bloggen, sånn at jeg kan sammenlikne inntrykk etter at jeg har lest den. Og ikke minst er jeg glad for at jeg starter på en av de mer forståelige romanene hans:-)

    • Gleder meg til å høre om du liker Olivier og Parrot. Egentlig tror jeg det kommer an på om du liker humoren, fordi boken er en slags komedie, og humoren i boken er spesiell!

      Tenkte å blogge om noen av de andre bøkene til Carey når jeg får tid.

Leave a Comment