Bring Up the Bodies av Hilary Mantel

Bring Up the Bodies er oppfølgeren til den ekstremt populære romanen om Thomas Cromwell som vant Bookerprisen i 2009. Og la det være sagt med en gang, den er akkurat like god, og samtidig mye mer underholdende.  Boken omhandler Cromwell i 1535-1536, det siste leveåret til Anne Boleyn, og viser rollen han spilte i dronningens ruin og nedgang. Hun er i begynnelsen fremdeles suverent selvsikker : »Since my coronation there is a new England.  It cannot subsist without me.’ Not so, madam, he thinks.  If need be, I can seperate you from history.’

Romanen demonstrerer hvor interessant det kan bli når man har den riktige vinklingen til en god historie. Historien om Henry VIII, Anne Boleyn, og Jane Seymour kunne tross alt vært fortalt fra mange forskjellige perspektiver. Og har vært det til besvimelse. Fra kongen selv. Fra Anne eller søsteren Mary. Fra Jane Seymour eller Prinsessen Mary. Men det er en mann som er i selve kjernen gjennom det hele, i sentrum av alt, er både sjarmerende og kaldblodig, som hoffet beundrer, frykter og hater, men ingen kan ignorere lenger; selve arkitekten bak alle plottene; Cromwell. Derfor faller alle de andre bitene på plass av seg selv når historien fortelles gjennom ham. Dette er setet par excellence på første rad du har lyst å ha til denne forestillingen.

Thomas Cromwell er Henry VIIIs lynskarpe, farlige altmuligmann. Fixer-in-chief. Kongen ymter frempå med sine ønsker, og forsvinner deretter på forlystelse eller jakt. Det er opp til Cromwell å tenke ut strategier og gjennomføre dem. For dem som blokkerer veien, er han en fryktinngytende fiende.

Once you have exhausted the process of negotiation and compromise, once you have fixed on the destruction of an enemy, that destruction must be swift and it must be perfect. Before you even glance in his direction, you should have his name on a warrant, the ports blocked, his wife and friends bought, his heir under your protection, his money in your strong room and his dog running to your whistle. Before he wakes in the morning, you should have the ax in your hand.’

Cromwell er outsideren ved hoffet med sin primitive bakgrunn som sønn av en voldelig smed. Aristokratene håner ham, og han på sin side er skeptisk og oppgitt over dem. Klasseforskjellen blir fremhevet gjennom hele boken, og forklarer tydelig hvorfor hans lojalitet ikke er til et system, men kun til noen veldig få mennesker. En av dem var hans mentor Kardinal Wolsey. I en minneverdig scene fra Wolf Hall skildres en episode der fire menn ved hoffet deltar i et lite teaterstykke som håner kardinalen like etter hans død. Fire djevler drar Kardinalen avgårde etter armene og beina mens de slår og spytter på ham. Det skal representere den avdødes kardinalens ferd til helvete. Dronning Anne er henrykt og jubler. Cromwell, blek av raseri, følger skuespillerene bak scenen, ser dem dra av djevlemaskene, og gjenkjenner dem. De fire mennene er Anne Boleyns bror George, Henry Norris, William Brereton, og Francis Weston.

Når Cromwell forstår at kongen er lei av Anne og har begynt å tiltrekkes av hennes rake motsetning, den rolige og enkle Jane Seymour, er han rask til å gå til verks. Sterke uenigheter mellom dronningen og Cromwell selv gjør også at dronningen er blitt en trussel. Hun må avsettes. Ryktene florerer blant hoffdamene om alle mennene som dronningen flørter med. Men hvordan kan disse ryktene gjøres om til bevis? Cromwell er som en livsfarlig GPS, som ser veien fremover og lynraskt skifter retning hvis man havner et uforutsett sted. Desto bedre hvis han kan fremme sine egne interesser samtidig som han tjener kongen. To fluer i en smekk.

Burde man derfor være forbauset når de fire mennene som tilslutt blir dømt for å ha hatt utuktig omgang med dronningen i tillegg til musikeren Mark Smeaton nettopp er George Boleyn, Norris, Brereton og Weston? Mantel lar det som skjedde bak lukkede dører i dronningens soveromsfløy forbli diffust. Vi vet jo ikke hva som egentlig foregikk.  I stedet fokuserer hun på det flyktige, hvor raskt historien kan forandres, og hvem som skriver den. Cromwell skapte dronning Anne, og nå fjerner han henne. Hvor mye spilte Cromwell ut skjebnen til de forskjellige, og hvor mye var det hendelsene selv som la seg til rette? Det er opp til hver enkelt leser å bedømme. ‘What is the true nature of the border between truth and lies? It is permeable and blurred because it is planted thick with rumour, confabulation, misunderstandings and twisted tales.  Truth can break the gates down, truth can howl in the street; unless truth is pleasing, personable and easy to like, she is condemned to stay whimpering at the back door.’

Boken gir et uimotståelig innblikk i hjernen til denne mesterstrategen, og underveis får man en intelligent og bred forklaring på Cromwells rolle i det siste urolige leveåret til Anne Boleyn. ‘He has made her queen, she has made him minister; but they are uneasy now, each of them vigilant, watching each other for some slip that will betray real feeling, and so give advantage to the one or the other’  

Alle de gamle, gode karakterene i dramaet er med. De fleste som har lest om Anne Boleyn og Henry VIII husker broren George Boleyns beryktede hustru Lady Jane Rochford, som fortalte Cromwell om det angivelig incestuøse forhold mellom ham og søsteren Anne. Historien har vært nådeløs med denne kvinnen som var hoffdame både for Jane Seymour og Anne of Cleves.  ‘If someone said to Lady Rochford, ‘It’s raining,’ she would turn it into a conspiracy; as she passed the news on, she would make it sound somehow indecent, unlikely, but sadly true.’  Intrigene hennes tok endelig slutt da hun ble budbringer mellom skandaledronningen Catherine Howard og Culpeper, og ble dømt til døden sammen med dem. Cromwells ser henne ikke bare som bitter og sjalu, men også som en redd kvinne som skremmes av utviklingen der dronningen er på vei ut, og hun selv tror hun vil bli dradd ned i dragsuget. Hun har uansett ingen skrupler med å svike og bedra dronningen.  ‘No one need contrive at her ruin.  No one is guilty of it.  She ruined herself.  You cannot do what Anne Boleyn did, and live to be old.

Jane Rochford, Elizabeth Worcester, Mary Shelton, og flere andre kvinner ved hoffet blir invitert til samtaler med Cromwell. Disse samtalene med hoffdamene lyser opp boken, og gir den en sjarmerende femininitet som er helt fraværende i Wolf Hall. Måten Cromwell knuser motstanderene sine er også drivende dramatisk. Machiavelli hadde vært stolt. (Cromwell var 42 år da Machiavelli døde. Mantel ser for seg at Cromwell leste boken hans og typisk nok syns at den var heller banal).

Wolf Hall var en forbløffende moderne roman, med en måte å skrive på som visker ut avstanden til femtenhundretallet. Nettopp skrivestilen til Hilary Mantel i begge disse bøkene har fått mye oppmerksomhet. Den er skrevet i nåtid, med Cromwell sjeldent referert til annet enn som en slags altseende ‘han’. Det er en blanding mellom jeg-person og tredjeperson som kan være ganske forvirrende. Og gir en svært klaustrofobisk følelse. En venn av meg utbrøt at Wolf Hall er den tyngste boken han noensinne har lest, nettopp på grunn av den spesielle skrivemåten. Den gir følelesen av å være inne i en tunnel, på innsiden av Cromwell, så det er effektivt, men åpenbart vil noen oppleve det som ubehagelig. Financial Times beskrev stilen godt for to uker siden da de poengterte at effekten blir at Cromwell er en karakter akkurat som alle andre i boken, likevel er han hele tiden et skritt fremfor deg, og leder deg.  Det fremhever den smarte intelligensen og overlevelsesinstinktet hans.

Man behøver ikke ha lest Wolf Hall for å forstå eller ha glede av Bring Up the Bodies.  Uansett er Bring Up the Bodies en betydelig lettere bok å lese. Hovedgrunnen er antagelig temaet. For Wolf Hall handler jo egentlig om selve fødselen til den protestantiske kirken i England. Den skildrer Cromwells oppvekst, Henry VIIIs brudd med dronning Catherine og den lange kampen med den katolske kirken. Det er lovgivning, kardinaler, ambassadører, og byråkrati. Bring Up the Bodies er mye mer pirrende. Det sørger Anne Boleyn for. Sex, utroskap, incest, makt , intriger, tortur og mord. Ærlig talt, det er sjokkerende, selv alle disse årene etter det skjedde, og selv etter at vi har hørt det fortalt så mange ganger. Men selv om vi kjenner historien, gjør ikke karakterene i boken det, og man rives med slik at boken er umulig å legge fra seg.

Så hva er konklusjonen om mennesket Cromwell? Man kan ikke annet enn å beundre hans evner, tydelige helt fra barndommen. Han hadde et spion nettverk over sentrale deler av Europa. Han mestret propaganda, sjarmerte, smigret, fikk mektige mentorer, og ble selv en mentor. Samtidig kunne han uventet og brått forråde forbindelsene sine, komme med kaldblodig anklagelser, og tilsynelatende fråtse i tortur av fiendene sine. I den planlagte siste del av triologien om ham, innhenter alle intrigene til slutt Cromwell selv. Fiendene hans øyner en sjanse da han en kort periode mister kongens gunst, og slår til. Men det er to hustruer frem i tiden, og enn så lenge er Cromwell mektigere enn noensinne.

En fryd fra begynnelse til slutt. Hilary Mantel har et utpreget instinkt for hva som gjør historien levende og hvilke detaljer og episoder som er verd å dvele over. Tudor England trylles frem fra sidene med lyder, lukter og farger, og skildres nærmest som en landsby. Hun har også dramatisk instinkt, og en herlig evne til å forme geniale setninger og kapitler.

Bring Up the Bodies oppfyller alt potensialet til en moderne roman, samtidig som den fester Thomas Cromwell til leserens bevissthet for alltid.

 Bring Up the Bodies er utgitt i Norge som Falkejakt.  Jeg vil gjerne spesifisere at omtalen over gjelder den engelske originalutgaven.

Relaterte innlegg:

9 Comments

  1. Jamen er du helt ajour med de nyeste bøkene, Clementine. Bring Up the Bodies ble resensert i dagens Daily Telegraph, (2 juni) og du har allerede nok en glitrende resensjon. Jeg likte veldig godt den første og skal absolutt skaffe denne. Og tenk så kommer det nok en fortsettelse, uttaler forfatteren!! Hun skriver så utrolig levende .

    • Tusen takk, Mathilde :-) Hvis du likte den første, vil du nok garantert ha stor glede av denne. Jeg er også helt enig med deg, hun skriver veldig levende. En stor forfatter!

  2. For et spennende innlegg! Jeg så for meg utallige scener fra tv-serien The Tudors mens jeg leste, og fikk veldig lyst til å lese boken/bøkene. Jeg skal ta et kurs om britisk kultur/historie på universitetet neste vår, og tror disse vil passe bra som relevant skjønnlitterært påfyll, og ikke minst kjærkommen avkobling til det vanlige pensumet. Jeg lærer så mye bedre hvis tørr kunnskap kobles til den mer spennende skjønnlitteraturen:-) Selv om det er fiksjon, får jeg en helt annen opplevelse av å «være der», enn av bare å lese om fakta.

    Innlegget ditt minnet meg for øvrig om den utrolig rike og dramatiske historien Storbritannia har, og Tudor-perioden er en av de mest spennende. Jeg forstår godt at så mange forfattere finner materialet uimotståelig:-)

  3. Tusen takk, Line! Det er veldig gode bøker, som mange mener er blant det ypperste som er skrevet innen historiske biografier i våre dager. Helt enig i at det er mye lettere å lære kunnskap når det knyttes til fantastisk skjønnlitteratur :-)

    Storbrittania har virkelig en utrolig spennende historie, som man lett kan bli helt oppslukt av. Har selv opp mot tyve bøker om Tudor perioden, det blir bare morsommere jo mer man fordyper seg! Måten rikspolitikk blander seg med private luner og innfall er bare overveldende.

  4. Måtte gå rett til bloggen din og lese hva du hadde skrevet om denne boka. Gleder meg vilt til å lese den i sommer! Fin anmeldelse!

    • Tusen takk, Anita! Du har en flott opplevelse i vente :-) Gleder meg til å høre hva du syns!

  5. Boken «The Other Boleyn Girl» ligger på vent i bokhyllen, og skal leses ganske snart hadde jeg planer om. Nå fikk jeg også veldig lyst til å lese denne!

    • Håper du har glede av The Other Boleyn Girl! Philippa Gregory er visst teknisk sett historisk korrekt men hun tolker ganske fritt,– og det resulterer i en veldig juicy roman! Jeg likte den fordi den setter forholdet mellom Boleyn søstrene i fokus. Litt av en familie :-)

      • Ja, det var sannelig litt av noen forhold på den tiden! Og selv om forfatteren tolker fritt, kan det nok være lurt å lese boken med det i bakhodet :)

Trackbacks/Pingbacks

  1. Smakebit på søndag: “Bring up the Bodies” av Hilary Mantel « Anitas blogg - [...] å lese, spesielt siden jeg likte “Ulvetid” så godt. Fra tidligere har Clementine skrevet veldig positivt om boka på …

Leave a Comment