Sultens terreng av Le Clézio

Sultens refreng er en vakker liten bok som ble utgitt  på fransk som Ritournelle de la faim i 2008 mer eller mindre samtidig med at Le Clézio fikk Nobelprisen i litteratur.  Romanen som nå er oversatt til norsk, utforsker barndom, oppbrudd, og brytning mellom forskjellige kulturer.

Det svenske akademiet priset Le Clézio for «uppbrottets, det poetiska äventyrets och den sinnliga extasens författare, utforskare av en mänsklighet utanför och nedanför den härskande civilisationen».  Det som er så merkelig er at etter å ha lest Sultens refreng, er det akkurat slik det er.

Det er flere eventyrere i boken. En er Monsieur Soliman, grandonkelen til den lille piken Ethel som han inviterer inn i drømmene sine. Vi er i Paris i 1930, og han tar henne med til en koloniutstilling i Vincennes-parken.  De besøker paviljongen til Fransk India, inntrykk som skal feste seg i den ti år gamle pikens sinn for alltid. Grandonkelen kjøper den, og planlegger å føre opp huset på en stor eiendom i Rue l’Armorique. Den minner ham om Mauritius, hans barndoms øy.

Det er noe som skjelver. Noe som ikke er ferdiggjort, noe litt magisk. Det at det ikke er noen der, sikkert. Som om dette var det virkelige tempelet, forlatt midt ute i jungelen, og Ethel kunne tro hun hørte suset i trærne, de skarpe, hese skrikene, villdyrenes silkemyke poter i underskogen, hun grøsser og klemmer seg inntil grandonkelen.

Monsieur Soliman rører seg ikke. Han står ubevegelig midt i patioen, under lyskuppelen, det elektriske lyset farger ansiktet hans lilla, og bakkenbartene er to blå flammer. Nå har Ethel skjønt det. Det var grandonkelens sinnsbevegelse som fikk henne til å grøsse. For at en så stor og sterk mann skal bli stående ubevegelig, må det være en hemmelighet med dette huset, en vidunderlig og farlig og skjør hemmelighet, og ved den minste bevegelse vil alt bli borte.

Dessverre blir grandonkelen aldri frisk nok til å realisere drømmen.  I stedet testamenterer han alt til Ethel, men innen hun er myndig, kommer en annen eventyrer i veien, nemlig faren.  Hvis onkelen er den magiske drømmeren, er faren den ansvarsløse og destruktive drømmeren.  Han ødelegger det han tar i, og trekker andre med seg ned.  Familien kommer opprinnelig fra Mauritius og scenene og samtalene i familiens hus, fullt av venner og slektninger, er som et kammerspill.

Ethel får en russisk bestevenninne som har emigrert til Paris sammen med familien.  Xénia er eksotisk og vakker, og ikke minst er hun moden og verdensvant. Ethel oppslukes av henne på grensen til forelskelse.  Forholdet mellom de to pikene er nyansert og praktfullt beskrevet.  Det er også et vakker forvarsel til neste del i boken, der Esther selv blir den som må vokse opp, ta ansvar, og tilslutt flykte når tyskerne inntar Paris.

Ethel flykter med foreldrene til Nice. Noe av det virkelig fine med denne boken er det balanserte nivået.  Den forteller ikke et av skrekkscenariene fra okkupasjonen.  Den fokuserer  i stedet på de dagligdagse skjebnene.  Det er ille nok. Hverdagen innskrenkes hele tiden, etter hvert som en og en av institusjonene og tilbudene i byen legges ned, og piggtråd og portforbud overtar. Sulten gjør sitt inntog.  Konkret og skrekkelig hunger, men også lengselen etter å være fri, etter å få lov til å være ung og kunne begynne på livet sitt.

‘Men man døde litt etter litt, av å ikke spise, ikke puste, ikke være fri, ikke drømme. Havet var bare en blå strek i det fjerne, mellom palmene, over de røde takene. Ethel kunne stå i timevis og se ut av vinduet på foreldrenes rom, som om hun ventet på noe.’

Boken er et rørende portrett av Ethel, og viker aldri fra hennes side. Det er en intim og menneskelig skildring.  Likevel er det verd å reflektere over hvor sømløst Ethels historie representerer samfunnet som helhet under krigen; først gjennom vennskapet med Xénia der man ser de andre som er rammet, men selv  er beskyttet.  Det er et skille mellom dem og oss.  Deretter inntreffer en økonomisk og kulturell krise, man mister fotfeste. Tilslutt kommer oppbruddet og man tvinges på flukt.  Tittelen på den siste delen, ‘Stillheten’, representerer den lange ventetiden på fred, og kanskje også på mangelen over hjelp utenfra.  På denne måten gjør Le Clézio en svært personlig fortelling om en ung pikes ferd til å bli voksen, til å bli en universell historie for hele Europa.  Slikt blir det Nobelpriser av.

Språket til Le Clézio er faktisk så nydelig at det fortjener en liten pris i seg selv.  Det er musikalsk og flytende.  Det må også sies at den norske oversettelsen er i mine øyne virkelig god.  Oversetter Tom Lotherington har fått en ny beundrer i meg. En fantasifullt og variert språk med mange sjeldne uttrykk som man ikke leser så ofte.

Tusen takk til Cappelen Damm som sendte meg en kopi av boken.  

 

Relaterte innlegg:

10 Comments

  1. Aha, en nobelprisvinner, som jeg alltid har vært nysgjerrig på. Fikk litt nobelsperre etter fjorårets Nordimerlesing, men nå våknet jeg litt.
    Nydelig oversettele, liten bok og en ung pikes oppblomstring høres ut som perfekt sommerlektyre. Takk for tipset!

    • Noen av Nobelprisvinnerene er ganske obskure – !! Denne boken er derimot bare herlig :-)

  2. Denne gleder jeg meg til å lese.

    • Håper du liker den .. jeg ble bare så glad av å lese den, fordi den er så utrolig velskrevet.

  3. Ble kjempenysgjerrig på denne boken:) Takk for lesertips og fin anmeldelse:) Ha en flott dag:)

    • Tusen takk Isabella! Det er en kjempegod bok! Ha en flott sommerkveld :-)

  4. Takk til Clementine for et glimrende resyme av boken. Romanen er variert, jeg tenker hvordan kan dette ende. Så mange forfattere klarer ikke å skrive en god slutt, her heldigvis er en riktig avslutning med en fransk tristesse og ettertanke. Ethel har en utvikling fra småpike til voksen som føles riktig; hun har barnets undring i behold lenge. At hun aldri anklager sin far for å ha svindlet bort hennes betydelige formuee, man blir så innvolvert i hennes liv, at det ergrer meg, men HUN har ikke en slik natur. Herlige skildringer av søndagdiskusjonene i hjemmet før krigen, man kan nesten høre og se alle familiemedlemmer, gale tanter og onkler, venner, tilogmed en elskerinne. Elegant og lettflytende språk. .

    • Tusen takk Mathilde, og veldig god kommentar :-)

      Jeg er så enig i at Ethel beholder barnets undring lenge. Den håpløse faren, fortvilende. Også helt enig i det du skriver om den fine slutten av boken, det er akkurat slik den ender, med fransk tristesse. Jeg er glad du likte boken, jeg syns selv den var så bra.

  5. Jeg fikk også boken i posten, og var litt usikker på om jeg skulle la den ligge til jeg setter i gang med et eller annet Nobelprisprosjekt. Men det spørs om jeg vil vente så lenge nå som jeg har lest dette. Det høres ut som en nydelig bok, tusen takk for en inspirerende anmeldelse!

    • Det er en nydelig bok, tror du vil like den veldig godt. Den er ganske lavmælt og melankolsk. Beautiful! :-)

Leave a Comment