Barnehjembestyrerens sønn / stor leseropplevelse fra Nord-Korea

The Orphan Master’s Son, eller Barnehjembestyrerens sønn som den heter på norsk, gir et sjeldent innblikk i et av verdens mest lukkede land, Nord-Korea. Det er en action-spekket, uventet humoristisk spenningsroman som presenterer et samfunn så massivt dystopisk at man knapt tror det er mulig. Kim Jong-il diktet opp sykelig propaganda et helt land måtte rette seg etter.  Dette er boken om en fattig gutt som blir kastet rundt i systemet, kjemper i fengsler, under jorden og til havs; forelsker seg i nasjonens største stjerne, Sun Moon; og tilslutt ender opp i den indre kretsen rundt diktatoren selv.

Bøker fra Nord-Korea er sjelden vare. Skjønnlitteratur internt i landet er omtrent ikke-eksisterende. Forfatteren av boken, Adam Johnson, har snakket om det skremmende konseptet at alle romanene i Nord-Korea er statsautoriserte og temaene må utelukkende forherlige regime.  Bøkene blir deretter godkjent og distribuert.  Og selv av dem er det få.  “..not only has no one written a literary novel, but no one has read a novel whose goal is to enlighten the human condition in three generations.”  Denne boken er derved verd å lese ikke minst fordi man får så mye informasjon, alt man senere leser i avisene om Nord-Korea har med ett et sterkt visuelt og spill levende bakteppe.

Man blir øyeblikkelig dradd inn i romanen som er plassert i nær fortid. Handlingen drives fremover i et raskt tempo. Hovedpersonen, Pak Jun Do, vokser opp på et barnehjem drevet av faren i den nordlige byen Chongjin. De foreldreløse barna blir av staten sett på som en ressurs og blir kynisk utnyttet til alle slags forferdelige oppdrag. Storparten av befolkningen sulter.  Hungersnød er så utbredt at menneskene spiser barken av trærne og blomstene fra gravene i gravlunden.

Den første delen av boken omhandler Jun Dos oppvekst og videre skjebne.  14 år gammel blir han en tunnel soldat, der han skal trene i det bredt utbygde tunnelsystemet utgravd langs grensen til Syd-Korea som forsvar. Deretter blir han valgt ut til å kidnappe mennesker fra Japan.  Først øver han seg på noen tilfeldige ofre som vandrer på stranden. Senere er det en kjent operasanger som Dear Leader, Kim Jong-il, vil ha, og som regelrett stjeles; hives i en pose, skyves i en handlevogn til båten, kastes i et lite rom, og uten videre fraktes hjem til Nord-Korea, for å bli Dear Leaders lerkefugl.

Jun Do får etterhvert engelskundervisning og blir med på en fiskebåt, for å lytte til den amerikanske marinens radiokommunikasjon. Det er primitive forhold, og han forstår for eksempel ikke at radioen fanger opp signaler fra en amerikansk satelitt. Etter en dramatisk desertering på båten blir han ærklært en nasjonal helt og befinner seg plutselig på et fly til Texas, i en delegasjon for å møte en Senator.

Dette ubetalelige oppholdet, komplett med en BBQ på en ekte ranch, er et av mange høydepunkt i boken. Den Nord-Koreanske delegasjonen har til amerikanerenes skrekk med tigerkjøtt til å legge på grillen. Begge parter er like sjokkert over hverandre, og fornærmer hverandre uten intensjon nærmest hele tiden.  Når Dr.Song, delegasjonens leder, forstår at velgeroppslutningen i USA ligger på rundt førti prosent, blir han overveldet:

“Forty percent?” Dr.Song exclaimed. “Voter turnout in the Democratic People’s Republic of Korea is ninety-nine percent – the most democratic country in the world!  Still, the United States needn’t feel shame.  Your country can still be a beacon for countries with lower turnouts, like Burundi, Paraguay, and Chechnya.” 

Amerikaturen ender likevel forferdelig med at når Jun Do kommer tilbake til Nord-Korea blir han fratatt heltestatusen og hevet i fengsel.  Her forventer han å ende sine levedager, og etter det hører ingen lenger fra ‘the citizen called Pak Jun Do’.

Del to av boken forteller historien om Commander Go.  Denne delen fortelles også på en mer kompleks måte, med flere synspunkter.  Vi blir introdusert til en idealistisk forhørsleder som daglig torturerer fanger.  Det er en sterk og glimrende motfortelling som gir både dybde og bredde til romanen. Vi hører også fra den komiske statlige propagandamaskinen, og den daglige kringkastingen som spinner utrolige fortellinger. «Citizens, come, gather round the loudspeakers in you kitchens and offices for the next installment of this year’s Best North Korean Story..»  Om de er ekte eller ikke er irrelevant.  Poenget er at når Dear Leader sier at noe er sant, så sier alle andre det også, selv om motbeviset står rett foran dem. Ingen stopper farsen. Befolkningen er utsultet, kuet og har ingen andre alternativer.

Enkeltmenneskets identitet er nettopp hovedtemaet i denne boken. Jun Dos skjebne forandres brått igjen og igjen når staten ser en rolle for ham, men Jun Dos evne til å faktisk utnytte propagandaen er sentral i handlingen. I et intervju med Bookpage har Johnson fortalt om hvor sterkt inntrykk et samfunn der alt er orkestrert av en diktator, gjorde på ham:

“In our stories in the West we believe every character is the center of his or her own story. We believe every human is unique and valuable, has yearnings and desires. 

But in North Korea there is a national script, conveyed through propaganda. There is one notion about who the people are and what the national goals are, and you as a citizen are conscripted to be a part of this national narrative. . .  You have to relinquish your own personal desires.”

Terror og vold gjennomsyrer det Nord-Korea som Johnson beskriver og han belyser det fra alle vinkler.  Direkte ved å fortelle om tortur, lobotomeringer med 20 cm lange spikre eller elektriske sjokk som visker ut minnet og skaper en ny personlighet.  Men også konsekvensene blir vist.  Foreldre som er redd for at sønnen skal anmelde dem.  Eller som forbereder de små barn sine på at selv hvis en av dem må offentlig forkaste den andre, elsker de dem dypt likevel. ‘…we must act alone on the outside, while on the inside, we would be holding hands’.  Det er ingen plass i samfunnet for syke eller svake, og samfunnet gjør kort prosess med dem de ikke lenger har bruk for. Det er en nasjon uten empati.

Forskjellene mellom den vestlige verden og Nord-Korea er så store at merkelig nok har komikk en fremtredende og helt naturlig plass blant all brutaliteten i The Orphan Master’s Son. En av styrkene til denne romanen er at alt det utenkelig, absurde får lov å være i fred; Johnson hverken spiller på det eller overdriver det.  De bare er der, alle de utrolige scenene og episodene som får leseren til å forbløffet riste på hodet gang på gang.

Adam Johnson har fortalt at for å vise mest mulig fra landet, ville han inkludere skjebner fra alle samfunnslag, fra foreldreløse barn, soldater, sjøfolk, skuespillere til byråkrater og generaler. Etter hvert som han forsket videre forstod han at alle trådene i disse livene på en eller annen måte førte tilbake til Kim Jong-il.  Så til slutt måtte forfatteren blåse liv i diktatoren selv, og Jun Do ender opp med å treffe ham og bli viklet inn i hans nett. Kim Jong-il portretteres som en halvgal, livsfarlig sirkusdirektør. Som når Dear Leader finner på at han skal invitere Senatoren fra Texas og hans følge til en ekte BBQ, denne gangen i Nord-Korea.  Dette vanvittige innfallet innebærer å bygge en ranch, og deretter i detalj å rekreere hele settingen fra Abilene, Texas, i Pyongyong, med cowboy støvler og slitte trebord med innskårne initialer.

The Orphan Master’s Son er en knusende historie.  Personlig satt jeg oppe en hel natt og leste, drevet videre av hendelse etter hendelse, et forrykende plot, og etter hvert med et brennende ønske om at Jun Do skulle klare seg. Han er en mann uten identitet, noe som selve navnet spiller på Jun Do = John Doe, den amerikanske betegnelsen for en mann uten kjent identitet. Men det betyr også gjennomsnittsmannen. Han kunne vært alle. En brikke blant mange millioner.  Reisen hans for å bryte ut av systemet, bli et selvstendig menneske og oppdage sin identitet, er uforglemmelig. Gjennom en kvinnes kjærlighet finner han endelig seg selv, og til slutt transcenderer han sitt eget liv ved å gjøre en enestående uselvisk og kjærlig handling.

En triumf.

The Orphan Master’s Son vant Pulitzerprisen 2013 for skjønnlitteratur den 15 april 2013.

Boken er nå utgitt på norsk av Gyldendal som Barnebokbestyrerens sønn.  For ordens skyld: omtalen over refererer til den engelske utgaven. 

 

Relaterte innlegg:

25 Comments

  1. Hei, så fin blogg du har, oppdaget den først nå. Denne boken har jeg lyst til å lese, håper den kommer på norsk. Fin omtale :))

    • Tusen takk 🙂 Det er kjempegod bok! Syns den fortjener en norsk oversettelse, så vi krysser fingrene for det!

  2. Absolutt interessant. – og som vanlig grundig og fristende nedtegnet.
    Jeg noterer i margen og stabler i bunker, mens jeg febrilsk undertrykker den overveldende følelsen av å lese for lite, for sakte og geografisk snevert.

    • Tusen takk, Ingalill!
      Hehe, syns du skal undertrykke den følelsen en gang for alle, for du leser da mye du?!! Og bredt geografisk også?! Virker ihvertfall slik på meg 🙂

      • Nja, jeg har en følelse av å bare lese skandinaviakrim -). På tide jeg kommer meg til Asia en tur. Taiwanboka Notes of a Desolate Man, er tross alt den beste jeg har lest så langt iår.

  3. Nå ble jeg veldig glad for at jeg har denne liggende. Gleder meg til å lese den. Nok en flott anmeldelse.

    • Tusen takk. Jeg husker du sa denne virket interessant. Du har en flott opplevelse i vente… i alle fall i mitt syn!! Det er en utrolig bok, med et samfunn så anderledes at jeg ble nesten overveldet. Gleder meg til å høre hvordan du opplever den!

  4. Nydelig skrevet om en bok:)Synd den er på engelsk, for jeg hadde ønsket meg å lese denne på norsk:)Hørtes som en unik bok. Ha en fin uke:)

    • Tusen takk Isabella. Det er en så sterk bok, at jeg tror den vil bli oversatt til norsk. Håper det. Ha en fin uke, du også 🙂

  5. On my way to the local book store! Thank you, I guess this is just what I need today!

    • …håper virkelig du vil like den, Janicke! ..tror faktisk det er den beste boken jeg har lest så langt i år. I hvert fall den mest uforglemmelige. Hvor mye av det er temaet og hvor mye er boken? Umulig å differensiere. Lov meg å gi tilbakemelding…

      • Fikk kjøpt boken på Mrs. Dalloway, en av de beste bokhandlerne her. Skal lese den på flyturen over til Norge neste uke. Gleder meg – og du skal få tilbakemelding! Coveret var annerledes enn ditt – jeg hadde håpet å få den i pocket, men den kom visst ikke før i august.

  6. Ah, takk for tips, denne må jeg lese!

    • 🙂 Den er kjempegod!
      -Siste del av boken er mer kompleks, jeg ble forvirret en stund, før jeg «stolte» på forfatteren og leste i vei, og bitene falt på plass etter hvert!!

  7. Rett inn på ønskelista mi! (Slik går det ofte med bøker som du skriver om 🙂

    • Tusen takk 🙂

      Flott blogg du har, med masse gode bøker!

  8. En flott bok. Men den gir et forferdelig bilde av Nord Korea! Er det virkelig så trist og brutalt der? Det er nesten ikke til å tro.

    • Hei Merete! 🙂
      -Akkurat det har jeg spurt meg selv også siden jeg leste den boken, er det virkelig så trist og brutalt der? Jeg kunne ikke tro det. Men jeg har lest intervjuer med Johnson og det virker som om det dessverre er et helt grusomt sted, verre enn noen kunne ha forstilt seg. Utrolig trist.

  9. Er i dag oversatt til norsk og desverre går tingene tapt, når oversetteren har sin tro og overbevisning. Først er e-bok over 3 gange så dyrt, som den danske utgaven, og 4x så dyrt som den engelske. Så er den også oversatt og farget.
    Boken på dansk/ engelsk er morsom, grusom og oftest uhyggelig spennende. Den bruker alle tricks for å overdrive språkmessig: med blod, slim, møll, sperm, alt som er ekkelt og vemlig for mennesker for å vekke journalister og kritikkere fra deres daglige tragiske historier de skriver. Det ga så også prompte Pulitzer prisen.

    Når det er sagt, er det en speil som holdes opp, hvordan små mennesker har behov for å holde ned en hel befolkning – behandler dem som deres privat ejendom, som deres private husdyr og blir forbannet, når andre blander seg. Suveræn stat kalder de seg. Man skulle ta dem i ørene som i Egypt og dra dem ut av deres elfenbentårne. Der er ikke plass til en gjeng som føler de er mye mer verd, som alle andre. Vi har samme antal arm, ben, nese, ører og hjerneceller. Ingen har flere eller er per definition mer verd. Så når noen gir seg selv en titel, eller får en, fodi de har gulpet op de ‘rette’ svar, er det deres Ego som blir styrket, men de har ikke én hjernecelle mer enn de andre.

    Når vi kommer på lufthavn, opplever vi, hvordan våres rettigheter blir beskåret etterhvert også i vesten. Man har argumenter som terrorisme og bruker egentlig samme svada som i Nord Korea, for å kunne ta vår frihet stykk for stykk, med en eller annen smart påfunn.
    Her har vi bare mer smarte metoder til å holde styr på befolkningen: Gratis facebook, Twitter eller LinkedIn, gratis kontaktliste og avtalekalender, alt på cloud så de enkelte etterretningstjenster har styr på hvem kjenner hvem, hvor oppholder de seg og alt hva den enkelte sympatiserer med og legger ut. Sammen med data fra Visakort og forbruksmønster, er vi mer kortlagt enn Nord Koreaneren, uten computer, mobil eller plastkort. Vi har Psyko-Pharmaca som får plagsomme sammfunnskritikere til å holde kjeft. Vi har vår egen propaganda-maskin på TV og radio. En filtrert verden på begge sider. Så lenge vi peker på de andres feil, behøver vi ikke se våre egne….

    Alt dette er pakket inn i en super spennende, delvis veldig morsom Roman, som beskriver handlingen fra ulike vinkler, med dertil hørende hel ulik språkbruk. En sterk bok som ingen kan glemme så lett….

    • Interessant kommentar, og du har mange gode poeng! Det er lett å være kritisk til andre kulturer og glemme svakhetene ved vårt eget. Enig i at boken er uforglemmelig!

  10. Jeg leste den på norsk og syntes den var veldig bra. Som alltid er det gøy å lese dine omtaler, du er flink!

    • Takk Linn 🙂 Har vært spent på å høre om den norske oversettelsen, glad for at du syns den er bra. Det er en flott bok!

  11. Heisann! Så gode omtaler du skriver! Jeg er nylig ferdig med den norske utgaven og er veldig begeistret. Er også enig i mesteparten av det du skriver. Synes du skriver om så mange spennende bøker som jeg vanligvis ikke «svinger» innom. Du har helt klart en av de bloggene jeg liker best.
    Ha en fortsatt fin sommer.

    • Tusen takk Karete 🙂 Det var kjempehyggelig å høre! Jeg har nettopp vært inne på din flotte blogg og lest den gode omtalen din om boken.

      Det var forresten hyggelig å treffe deg på bokbloggtreffet ifjor 🙂

      • Takk det samme 🙂 Kanskje ses vi på bloggtreff i år også?

Leave a Comment