The Song of Achilles av Madeline Miller

Homers episke dikt Iliaden og Odysseen er de eldste greske bøkene som finnes, og blant mesterverkene i verdenslitteraturen. Mens Odysseen skildrer Odyssevs reiser og eventyr, er Iliaden historien om Trojanerkrigen. Sterk brutalitet og drap driver historien frem. Homer forteller oss hva som skjer med Agamemnon, Odyssevs, Achilles og Patroclus. Likevel forteller han oss ikke mye om hvorfor. Hvem var egentlig Achilles?  Og hvorfor elsket han Patroclus så høyt? Det skaper et stort tomrom som har satt fantasien i spill i over tre tusen år.  Madeline Miller er den siste i en lang rekke som kommer med et bidrag, i form av romanen The Song of Achilles.  Den beskriver vennskapet, pasjonen og kjærligheten mellom Achilles og Patroclus, og boken bringer menneskene og historien til live på en forbløffende nær måte.

Boken fortelles fra perspektivet til Patroclus. Den begynner med oppveksten til den spede prinsen, og om hvordan han blir sendt fra landet sitt og mister prinsetittelen da han ved uhell dreper en annen gutt.  Han blir sendt til Phthia og kongen Peleus der en annen ung prins vokser opp, Peleus‘ egen sønn Achillles.  Med en gudinne til mor er han fryktløs, vakker og sterk.  Sa jeg vakker og sterk?  Patroclus blir fullstendig henført og svært forelsket. Etterhvert som det nære forholdet vokser frem, og guttene blir voksne menn, kommer en del seksjoner der det er som om vi ikke leser en Orangepris nominert roman av den høyt utdannede Madeline Miller, men en roman av Barbara Cartland.  Å, Achilles!

He puts a hand down, to lean against.  The muscles in his arms curve softly, appearing and disappearing as he moves.  His eyes are deep green on mine.

My pulse jumps, for no reason I can name. He has looked at me a thousand thousand times, but there is something different in this gaze, an intensity I do not know.  My mouth is dry..

..The heat rose up on my neck, wrapped fingers over my face. His hair fell around me, and I could smell nothing but him.  The grain of his lips seemed to rest a hairsbreath from mine.

Romanen henvender seg som dere forstår, uten unnskyldning til massemarkedet. Likevel er den solid forankret i mange års forskning om Homer.  Det er vel også den magiske formelen som gjør at boken har fått masse oppmerksomhet og gode kritikker fra alle kanter.  Det er fantastisk å holde et tre tusen år gammelt dikt i bevisstheten, og saftige versjoner som dette bidrar utvilsomt.  Alle som setter pris på klassisk litteratur blir glad når nye tolkninger kommer og sender oppmerksomhet og kanskje en ny generasjon av lesere til de gamle klassikerene selv.

Første del av boken handler om Patroclus og Achilles som gutter, og dette omtales ikke av Homer. Man kan merke når Millers historie har nådd igjen Iliaden og følger handlingen, for boken blir umiddelbart mer fokusert. Den blir bedre. Det er jo ikke så underlig, Iliaden er sterk, vill og episk. Menneskene aspirerer mot gudene, halvgudene går blant dem, og gudene selv oppfører seg som lunefulle barn. Det er handlingsdrevet, og det er dramatisk.

For mange lesere er trolig Iliaden og Odysseen episke dikt med en fortellerstil som krever en del forkunnskap.  Miller forteller derimot hele historien på en enkel, liketil og moderne måte. Hun har åpenbart forsket inngående på tidsperioden. Alt blir nøye gjenskapt, fra maten til topografien. Odyssevs og Agamemnon hopper også levende ut av sidene.  Historien er lett å følge og Trojanerkrigen forklares tydelig. All ære til henne for det. Ærlig talt blir romanen noen ganger likevel litt for enkel for meg, og litt banal, spesielt i dialogen.  Miller er ingen poet eller episk Homer. Det er kanskje bedre å sammenligne denne lettleste, romantiserte versjonen med Mary Renault og hennes levende bøker om Alexander den store.  Likte du Fire from Heaven, (jeg slukte den!) er The Song of Achilles boken for deg.

Selv om Miller stort sett følger Homer, tar hun seg et par friheter som skal bygge opp om kjærlighetsteorien mellom Patroclus og Achilles og skape menneskelig dybde. Som at det er Patroclus’ eget forslag at han skal gå i kamp i Achilles’ sted, ikledd hans rustning.  Gudinnen Thyte, Achilles’ mor, er blitt en formidabel heks som hater Patroclus.  Og Patroclus selv er blitt en fredelig og idealistisk mann som overtaler Achilles til å ta kvinner i krigsbytte for å beskytte dem.  De lever som en stor lykkelig familie der machomannen Achilles går i krigen hver dag, og Patroclus lærer kvinnene å samle urter og legge bandasjer.  Greit nok, men Homer beskriver faktisk også Patroclus som en god kriger.  Ikke så god som Achilles, selvsagt, men det er jo hele kjernen med halvguden Achilles, han er Aristos Archaion, den beste blant menneskene.  Når krigsbyttet Briseis første gang blir ført til Achilles’ telt, forsøker Patroclus å forsikre henne om at de ikke skal voldta henne. Patroclus kysser Achilles foran henne, se – du har ikke noe å frykte.  Det blir litt for fjernt for meg.  Skal vi virkelig tro at Patroclus bryr seg så mye om et krigsbytte, en ukjent kvinne, med den plassen kvinnene hadde i samfunnet den gangen, at han ømt kysser krigshelten Achilles foran henne for å berolige henne?  Mektige Achilles, som holder sin ære og sitt omdømme høyest av alt? Madeline Miller gjør en god jobb i å menneskeliggjøre Achilles og Patroclus.  Faren er at hun går for langt, steriliserer dem, og gjør dem snille og ufarlige.

Forholdet mellom Patroclus og Achilles har vekslet opp gjennom århundrene til å bli tolket som platonisk eller homofilt, likevel er det viktig å merke seg at oldtidens grekere, som Plato, så forholdet som homofilt. Alexander den store og hans venn Hephaestion sies å ha besøkt og vist respekt ved Patroclus og Achilles’  fellesgrav i Troya i 334 og dette viser betydningen av forholdet Achilles-Patroclus da.  Shakespeare beskriver også forholdet som homofilt.

I dag er det likevel ingen automatikk i å se på forholdet som homofilt, og bøker og filmer de siste tiårene har åpnet for at forholdet var platonisk. Patroclus er Achilles’ fetter og fosterbror, og de er også brødre i krig. Uansett er Iliaden åpen for mange versjoner. Også en sexy og moderne tolkning som denne.

Det finnes sikkert et stort marked for The Song of Achilles. Bør du lese den? Jeg tror at jeg heller ville tatt meg umaken og tiden til å lese selve Iliaden, gjerne med en god innledning. Den har tross alt allerede fenget lesere i nesten tre tusen år. I motsetning til The Song of Achilles, krever den litt, men tilfredstillelsen er desto dypere.

Meldingen om at The Song of Achilles som var nominert til årets Orangepris, er gått videre og blitt valgt som en av de seks finalistene til prisen, kom nettopp.  Vinneren kåres 30 mai.

 

Relaterte innlegg:

18 Comments

  1. Jeg har lenge tenkt på å lese både Iliaden og Odysseen, men de virker så tunge, noe som har stoppet meg så langt. Jeg fikk veldig lyst til å gjøre et forsøk nå, men jeg er usikker på hvilken av dem jeg bør begynne med. Skal jeg lese dem kronologisk bør jeg vel begynne med Iliaden, bør jeg ikke? Men i og med at jeg ikke kjenner historiene i Odysseen like godt frister den kanskje hakket mer. Har du lest noen av dem?

    Meget god omtale! Jeg ble litt fristet til å lese denne boken også, men ikke før jeg har lest Iliaden. Skal forresten prøve å få skrevet en omtale av The Unlikely Pilgrimage of Harold Fry snart, jeg har vært en fraværende blogger i det siste.

  2. Tusen takk, Labben :-)

    Jeg har lest begge.

    Jeg ville ha lest Odysseen først. Den handler om Odyssevs reiser og personlig syns jeg den er mer fascinerende, ikke så intens som Iliaden, men med flere uforglemmelige episoder. Den er fantastisk!

    Det finnes utrolig mange oversettelser. Les i et par på Amazon eller et annet sted til du finner en du liker. Noen er skrevet i kapittelform, andre på vers. Jeg leste dem i kapittelform.

    Her er to gode, tilgjengelige utgaver: Martin Hammond har en veldig god og moderne oversettelse skrevet som kapitler. Eller hva med å lese Stanley Lombardo skrevet på vers? Han er kjent for en svært levende og tilgjengelig oversettelse, med masse sleng!

    Uansett kommer du sikkert til å skumlese littegrann i deler, det gjorde jeg, ihvertfall i Iliaden. Man behøver jo ikke å lese ALLE krigsbragdene til alle kongene osv, slik tradisjonen var den gangen.

    Det fine med å lese Homer er at du kan lese den parallellt med hva du ellers leser, litt om gangen hver dag :-)

  3. …og gleder meg til å lese omtalen din om Harold Fry! Jeg gråt og gråt mot slutten, og det gjør jeg omtrent aldri! Hva var det for noe? Kanskje jeg bare var veldig trett.
    Skal også skrive omtalen snart, men har en del på tapetet om dagen.

    • Hvilken bok er dette?

      • The Unlikely Pilgrimage of Harold Fry… en erkebritisk historie, litt Forrest Gump aktig, om en eldre mann som legger ut på vandring gjennom England. Den er bevisst sjarmerende og eksentrisk, men mot slutten snur den og blir dypere og mer ekte.

  4. OK, jeg skal finne frem igjen Iliaden og Odysseen. jeg mener jeg har begge på norsk hjemme, men det er så lenge siden jeg leste disse at jeg husker ikke. Og jeg regner med at det blir som å lese dem på nytt, eller alle disse årene.

    • De er flotte bøker, og ingen nyskapning er foreløpig bedre enn originalene! Men jeg fikk veldig lyst å også lese Stanley Lombardo sin friske oversettelse på vers, helt anderledes enn det jeg leste.

  5. Martin Hammond sin versjon viste det seg å være vanskelig å få tak i, men jeg fant mange varianter på amazon. Tror jeg kjøper Richmond Lattimore sin versjon, selv om jeg er litt bekymret for å lese noe i verseform. Folk skriver at den er tro mot originalen, men samtidig ikke veldig tunglest, og mange mener det er en meget god oversettelse.

    Slutten på Harold Fry overrasket meg, uten at jeg helt skjønner hvorfor. Kanskje fordi man forventer (les: håper) at en slik historie skal ende så lykkelig som mulig. Men den egentlige slutten var meget god, og gjorde boken mer minneverdig enn den hadde blitt med en lykkelig slutt. Jeg var likevel overrasket over hvor jævlig det var å lese de siste sidene.

    • Verseform er sikkert fint?
      Poenget er i allefall at det gjelder å finne en oversettelse man trives med å lese, for det finnes som du sier så utrolig mange varianter og oversettelser.

      - Derfor liker jeg så godt Amazons ‘se inn i boken’ funksjon, slik at man kan gå inn i selve teksten og lese litt — eller Kindles ‘download a sample’.

      Enig med det du skriver om Harold Fry. Man forventer en lett og sjarmerende slutt. Som du sier løfter slutten hele boken og gjør at jeg kommer til å huske den lenge. Men det var vondt å lese. Betagende bok.

  6. Denne boken har jeg vært nysgjerrig på, og jeg synes du har skrevet en utrolig grundig og interessant anmeldelse. Jeg ble ikke noe mindre nysgjerrig nå. Blir spennende å se om den når helt opp i konkurransen med de andre orange -finalistene.

    • Tusen takk :-) Jeg hadde glede av å lese denne boken, og syns at den har mange gode kvaliteter. Hun skriver så moderne og følelsesmessig, at det er lett å glemme hvor forankret den er i Iliaden. Det er imponerende å ikke tynge ned teksten med all informasjonen, men å flette den inn så bra som hun tross alt gjør :-)
      Er også spent på om den når helt opp i konkurransen om Orangeprisen.

  7. Søren – hun skal lese på «min» bokhandel (Mrs. Dalloway) her i Berkeley 5.mai. Da er jeg på flyet til oslo, og tilbake igjen i Berkeley 9.5. Det var utrolig uflaks, akkurat den helgen – jeg som har vært her hver eneste dag i snart 5 måneder…

    • Å- så synd. Skulle også gjerne selv ha hørt inntrykkene dine fra det..
      Du er veldig heldig som bor så ‘midt oppi’ alt. Lucky you :-)
      Forfatteren av Orphan Master’s Son underviser forresten på Stanford… kanskje han også kommer til Berkeley noen ganger? Hvor langt er det mellom de to universitetene? Et par timer?

      • Det er ca en time mellom Berkeley og Stanford. Med bil. Det skjer utrolig mye spennende her, det er helt topp! Jeg skal sjekke om han kommer hit, det hadde vært helt topp. Jeg har lagt til bokhandlerne her i bloggrullen min, så der kan du se hvis du vil – kjempefine, koselige og uavhengige bokhandlere. Veldig, veldig hyggelig – de som jobber der elsker å snakke bok, de kan masse og de tar seg alltid god tid. I love it!

      • Har du forresten fått med deg at det skal være bokbloggertreff? Forsøkte å lete etter deg på face, men jeg fant deg ikke der.

  8. Håper du nyter oppholdet ditt, Janicke! Dypt misunnelig :-) Håper du får mange gode innspill og mye inspirasjon.

    Skal se på bloggrullen om bokhandlere. Nettopp det at bokhandlene er ‘independent’ er jo helt strålende.

    Mener du bokbloggtreffet i september, så har jeg sirklet det inn i kalenderen. Er på FB. Å få opp en FB side for bloggen min har vært min dårlige samvittighet, men jeg satt den opp nå i morges!!! Skal forsøke å finne deg der.

  9. Nå minnet du meg på at jeg fortsatt har Odysseen til gode. Jeg leste riktignok utdrag da jeg studerte, men det blir ikke det samme som å lese fra perm til perm. Jeg skal lese den på norsk, på vers. Spent på hvordan det blir, men det kan neppe være vanskeligere enn å lese Faust på tysk.

    Etter Odysseen skal jeg prøve meg på Joyces Ulysses og se om jeg blir en av de få som klarer å komme gjennom. Til slutt blir det Margaret Atwoods The Penelopiad, som jeg regner med er mye lettere. Så det blir noen nye Homer-versjoner på meg også etter hvert:-)

    • Faust på tysk!! ***Dypt imponert ***

      Odysseen skal ikke være så tung, det er ikke nødvendig, det går jo an å lese en oppdatert og moderne oversettelse. Når det er en så gammel tekst som Odyseen er det vel ingen automatikk i at en oversettelse fra førti eller seksti år siden er bedre enn en helt ny, kanskje snarere tvertimot? Har tenkt å gripe fatt i en av de helt nye oversettelsene selv for å se.

      Jeg ga opp Ulysses!! Burde kanskje forsøke igjen? The Penelopiad høres foascinerende ut. Håper du leser dem, og kan fortelle meg om hvordan de er!! :-) :-)

Leave a Comment