Capital; Finanssatire fra John Lanchester

Denne romanen som skildrer en gate i Syd-London, har på få uker eksplodert på markedet, med svære stabler liggende optimistisk fremme i bokhandlene rundt omkring i Oslo. John Lanchester er en erfaren forfatter og journalist og når ryktene begynte å spre seg om en moderne Dickens var forventingene rimelig høye.

Handlingen begynner desember 2007, og ender i november 2008, i den økonomiske krisen i det finansielle senteret ‘City’.  Tittelen som betyr både hovedstad og kapital henviser til dette.  Vi blir introdusert tli Pepys Road, en gate der de opprinnelig enkle husene har blitt revet eller renovert opp igjennom årene, parallellt med den økonomiske oppgangen i England. Nå er det en ettersøkt adresse, og likevel har gaten et bredt spekter med beboere. En av dem, finansmannen Roger Yount og konen Arabella, lever et luksusliv av svimlende proporsjoner. Roger har regnet ut at han i tillegg til lønnen på en og en halv million kroner, “kjole penger” som Arabella sier, når historien begynner trenger en bonus på rundt en million pund.

Boken følger Roger og Arabella og flere av de andre som bor eller jobber i gaten. Den pakistanske Kamal familien som driver den lokale butikken på hjørnet. Petunia, en 82 år gammel kvinne som har bodd her hele sitt liv. Freddy Kano, en ung fotballspiller fra Senegal, som skal bli den nye stjernen på en fotballkllubb i London. Quentina, en trafikkpoliti fra Zimbabwe. Zbiegniew er den polske snekkeren, og Matya er den ungarske barnepasseren til Roger og Arabellas to barn. I tillegg kommer en rekke andre skikkelser flettet inn de andres liv, og boken er et kaleidoskop av forskjellige historier og episoder.

Lanchester har skrevet inngående om den finansielle krisen i London i 2007 både som journalist og i bestselgeren Whoops!: Why everyone owes everyone and no one can pay . De sterkeste delene i Capital er derfor ikke uventet de som har å gjøre med finansmiljøet og Arabella og Roger Yount. Den infame og bortskjemte Arabella er lei over å bli undervurdert i hjemmet, selv om hun selv naturligvis ikke gjør noe som helst. Hun bestemmer seg for å gi Roger en “skikkelig lærepenge” og drar vekk over julen på et hemmelig spa-hotell med en venninne. Idéen er at Roger vil forstå hvor hardt hun jobber, og sette mer pris på henne. Dermed blir Roger alene over julen med de to små barna. Roger har nettopp oppdaget at han ikke har fått bonusen han har regnet med. Han er fremdeles i sjokk og regner på de økonomiske konsekvensene, da han finner brevet fra Arabella.

Dear Roger,

You stupid spoilt selfish shit, I have gone away for a few days. So that you get a glimpse of what it is like to be me, you spoilt lazy arrogant stuck-up typical male bastard. You have no idea at all what it’s like to look after the children, and you have no idea at all what the last couple of years have been like, so this is now your chance to try it and see. Pilar has gone and the nanny agencies will be shut for the next few days at least. Congratulations, you are looking after you two boys on your own. As for where I’ve gone that’s none of your fucking business but I will be back and when I am I‘ll expect to see some changes in your attitude and in what you actually do. None of that coming home from work acting like you’re the one who has a difficult time of it. Welcome to my life, and if I ever get so much as a glimpse of competitive tiredness from you ever again I’ll be leaving permanently – or rather you will and I leave you to guess who will get the house and the children.

Fuck off,

Arabella

Det er strålende komiske kapitler der Lanchester viser hvorfor han er en så dyktig og populær forfatter. Capital tilbyr over 600 sider med mye god lesing. Boken har et hovedkonsept. Man skal se London som gjennom en prisme, gjennom mange forskjellige liv. For de som kjenner London er det da også en lang rekke med gjenkjennende nikk. Den polske snekkeren. Daddaene. Innvandrerbutikken på hjørnet. Finansmannen med skinnende blanke sko og en high-maintenance hustru. Hver og en av de forskjellige trådene i boken har en virkelig god historie i bunn. Personene er også i utgangspunktet godt beskrevet. Lanchester skjærer rett inn i hverdagen og på en novelleaktig måte får vi et intimt blikk inn i tankene deres. Språket er hentet direkte fra verdensbyen, og det er en mye sleng.

Så hvorfor i all vide verden fungerer ikke denne boken som helhet bedre? Enkeltbitene er gode nok. Konseptet er godt. Tidspunktet er fabelaktig. Lanchester har valgt et godt og spennende persongalleri, med stor sosioøkonomisk bredde. Og likevel, likevel.

Et hovedproblem er at Capital, akkurat som hovedstaden selv, flyter ut i alle retninger. Det er for mye av alt. Alt for mange karakterer, alt for mange tråder. I stedet for at alt dette bygger opp til en rik symfoni med et stort crescendo, vokser og vokser stoffet ukontrollert i alle retninger. Leseren blir massivt sliten. Boken mangler det store høydepunktet, og det mangler også en virkelig bunn. De potensielt gode historiene er ikke dramatisk nok fremstilt. Fordi dybden mangler. Fordi humoren ikke er skarp nok. Historiene tar også alt for lang tid før de kommer ordentlig i gang. For eksempel er man nesten tre fjerdedeler inn i boken før det blåses liv i en av de mer interessante utviklingene, da broren til den pakistanske kjøpmannen på hjørnet blir hentet av polititet og kastet i på enecelle i tre uker, mistenkt for å ville sprenge Channel Tunnel.

Fortellingene i boken er som nevnt knyttet sammen ved åpningen ved at alle personene bor i, eller arbeider i, Pepys Road. Deretter spres historiene ut. Det er en sterk åpning, og et spennende grep. Det legger også opp til at historiene skal samles igjen på et eller annet vis. Det finnes et heller merkelig subplot som kanskje er ment å gjøre dette, i form av en nabolags bølle som trakasserer beboerne med postkort og en blogg. Dette mysteriet skal oppklares på slutten. Men det hjelper ikke. På slutten savner man at alle disse historiene krysser hverandre, flettes sammen igjen på en intelligent og frydefull måte. Lanchester burde ha trukket alle historiene stramt inn igjen og avsluttet der han begynte, med Pepys Road. I stedet forsvinner hver tråd i sin retning. Det er en feilbedømmelse mange lesere trolig vil ergre seg over. For med det forsvinner hovedkonseptet og man står igjen med en stor mengde frittstående noveller som er underholdende men av varierende interesse.

Denne boken truer med andre ord ikke Tom Wolfe som fremdeles troner på toppen av finanssatirer med A Man in Full eller Bonfire of the Vanities. Kanskje særlig førstnevnte greier det Lanchester åpenbart aspirerer mot, nemlig å skjære samfunnet både horisontalt og vertikalt og gi en inntrengende karakteristikk av hvordan mennesker lever like ved siden av hverandre men der den reelle avstanden er uendelig.

Moralen i Capital er da også ikke uventet at enkeltmenneskets lykke er helt uavhenging av hva man tjener eller hvilken sosial posisjon man har. Dette budskapet gjentas i forskjellige former igjen og igjen, og en liten dissens hadde vært provoserende og forfriskende.

 

Relaterte innlegg:

4 Comments

  1. Jeg liker at du følger med og leser nye bøker
    , både så jeg vet hva som er nytt og hva jeg skal styre unna.
    Denne føler jeg meg litt ambivalent til, men ender nok opp
    med å kaste meg over Tom Wolfe istedet. Har fremdeles
    Bonfireboka tilgode!

  2. Takk Ingalill! God prioritering å velge Tom Wolfe over denne, hadde jeg også gjort! Gled deg til Bonfire, god humor og bitende sarkasme :-)

  3. God anmeldelse, Clementine, og så herlig å starte søndagen min med noe velskrevet og intelligent-

    Jeg fikk veldig stor sans for Wolfe etter Bonfire, og skal også lese A Man in Full. Likte du den? Hvordan var den sammenliknet med Bonfire?

  4. Tusen tusen takk Line :-) Det var veldig hyggelig sagt.

    A Man in Full er i min mening absolutt ikke god som Bonfire, men den er likevel verdt å lese hvis du likte Bonfire. Boken beskriver kanskje enda mer forskjellige samfunnstyper enn Bonfire of the Vanities. Det som minnet meg om Capital var måten han går både i bredden og i dybden for å si noe om samfunnet. Så er det som alle Wolfes bøker virkelig humoristisk og satirisk!!

Leave a Comment