Bare en kvinne? Kvinnelitteratur fra Germaine Greer til Julie Brodtkorb

Bare en kvinne? av Julie Brodtkorb favner bredt, som et bidrag til et borgerlig feministisk manifest, men også som en guidebok for kvinner som opplever daglig overkjøring eller undertrykkelse.  Det var med nyskjerrighet jeg begynte på boken.

Opp gjennom årene har jeg lest mange bøker om likestilling. For femogtyve år siden var ikke minst dette noe vi leste om i nyhetsbildet hele tiden. Det annet kjønn av Simone de Bouvoir virket genial for meg når jeg leste den første gang.  Konseptet om at kvinner må være subjekter i livene sine og ikke objekter virket relevant og fascinerende.  Idag når jeg blar i Det annet kjønn slår det meg bare hvor mye som virker utrolig datert.

I gamle dager var du nesten ikke ekte kvinnesakskvinne med mindre du hadde minst en eksentrisk konspirasjonsteori om hvordan menn bevisst undertrykker kvinner på lur.

En av mine favoritt kvinnesaksforfattere er Naomi Wolf.  Hennes friske The Beauty Myth var strålende intelligent om hvordan krav om det perfekte utseende undertrykker kvinner etterhvert som de fikk mer frihet på andre fronter. Den er komplett med en spesiell teori om at grunnen til at menn støtter opp om kvinners ønske om å være tynn, og med det slankepress, er at de ønsker å sulte kvinnen fordi det er den ultimate hersketeknikk som gjør kvinnene medgjørlige og samarbeidsvillige.  Hvor mye kan en blek, utsultet kvinne protestere?

En annen favoritt er ikonet Germaine Greer.  Ja, hun ekle som sa at du ikke var en ekte feminist med mindre du hadde smakt ditt eget menstruasjonsblod.  Blant alle hennes hissigheter og eksentriske sider, er det virkelig fascinerende og tankevekkende å lese den kjente akademikeren (som tok doktorgraden sin på Shakespeare).  Hun ble internasjonalt berømt med klassikeren The Female Eunuch der hun diskuterer hvordan menn egentlig hater kvinner , som dermed blir lært opp til å hate seg selv. For ti år siden utga hun The Whole Woman, som følger opp utviklingen av kvinnesaken slik hun ser det. Her skriver hun blant annet om hvordan mødre blir systematisk degradert.  Mødre får skylden for all verdens problemer i samfunnet.  Det er deres skyld at kjernesamfunnet ikke lenger eksisterer.  Arbeidende kvinners skyld at barna blir neglisjert. Mødre som er hjemme som er dårlige rollebilder eller dominerer barna.  Og nederst på rangstigen står den enslige moren.  Nå vil Greer gjøre “dignified motherhood a feminist priority”.

Jeg vil også nevne den enestående teaterforestillingen Vagina Monologene, i aller høyeste grad et feministisk stykke.  Jeg så det på scenen i London fremført av forfatteren selv, Eve Ensler, til en sal full av kvinner.  De fire-fem mennene som også var til stede, deriblant mannen min, fikk applaus!

De siste årene er debatten blitt mer stille. Unge kvinner idag vet at de ikke må glemme hva de tidligere feministene har utrettet, og at de ikke må ta noe for gitt. De er høflige. Men utover det?  Bryr noen seg lenger? Det virker som om i Norge nå er det hver kvinne for seg selv. For i ‘gamle dager’ var det jo en kamp for frigjøring.  Kvinnefrigjøring.  I dag er det mer et ‘arbeid for likeverd’. Samler ikke troppene like effektivt, gjør det vel?

Det ser som et av de mest effektive våpenet nå tildags er humor. Kanskje fordi det er relativt ufarlig, med ingen assosiasjoner til de tidligere hatefulle kvinneforkjemperene og mannehaterene? Mange kvinner kjente seg igjen i den befriende Allison Pearsons boken Jeg vet ikke hvordan hun får det til. Og Caitlin Morans humorbombe Kunsten å være en kvinne er nå oversatt til norsk.  Det er helt strålende at slike bøker kommer ut. Likevel er dette en diskusjon som er viktig å holde i gang, også uten overdrivelser eller humor, men på en direkte og konkret måte.

Når jeg da grep fatt i boken til Brodtkorb, var jeg derfor spent på hvilket nivå hun ville legge seg på, og om det var noen ny “isme” i vente.  Jeg var ikke så opptatt av at hun er Høyres kvinnepolitiske talsperson eller hvilken arv hun har fra tidligere Høyre politikere.  For meg er det tankene hennes om likestilling og om kvinner idag som er jeg var interessert i.  Det tar også pulsen på en del av diskusjonen om kvinners likeverd i Norge idag.

Det første som slo meg er at dette er ikke et skrik fra fortiden. Det er heller ingen klaging over hvor fælt kvinner har det.  Det som er bra med Bare en kvinne?, er at Julie Brodtkorb likevel viser hvorfor likestilling fremdeles er relevant for størsteparten av norske kvinner. Boken henvender seg til et bredt sjikt, og mange vil trolig kjenne seg igjen i det hun skriver.  Hun presenterer problemer kvinner har idag, og hun gir mange råd.  På et nivå er derfor boken like opptatt av ‘hvordan’ som ‘hvorfor’.  Jeg har ikke lest om hersketeknikker før, og hun skildrer dem på en tydelig og god måte. Hvordan parerer du når noen har frekkhetens nådegave og bruker den aktivt mot deg? For hvis du går undertrykkelse i sømmene er det jo ikke bare et strukturelt problem som må behandles politisk, men er også en høyst personlig realitet for tusenvis av kvinner hver dag over hele landet.  Man undertrykker andre ved hersketeknikker, og derfor er det aktuelt å fokuserer nøye på disse.  Og er du herset med eller undertrykket, er Julie Brodtkorb den positive og flinke storesøsteren du ønsker å ha med deg på laget og lære deg alle triksene sine. Dette burde alle unge lese, og ikke bare jenter heller.

Bare en kvinne? er flytende skrevet og avslører en proff politiker og kommunikasjonsrådgiver. Og en med humor. Hun deler sjenerøst egne tabber og feilgrep, og diskuterer hvordan hun istedet burde ha håndtert dem. For selv om kvinner er kommet langt er det så mye som gjenstår.  Det er en debatt rundt kvinner og familie som ikke vil gå vekk. Som Gloria Steinem sier: » .. the problem is that when I go around and speak on campuses, I still don’t get young men standing up and saying, «How can I combine career and family?”  Brodtkorb går rett til kjernen av denne problemstillingen. Kanskje er det også nettopp denne type kvinnelitteratur man vil ha idag, mindre retorikk, men heller bøker som kommer til poenget og gir gode råd og praktiske løsninger.

Personlig liker jeg også at Brodtkorb snakker om likeverdige liv.  For det er jo ikke bare kvinner som fremdeles diskrimineres mot i Norge. Jeg leste for noen år siden en god definisjon på ‘minoritet’ i britiske Sunday Times.  Alle som ikke er hvit, ung mann er minoritet.  Det betyr at kvinner er minoritet.  Men det er også en mann i sekstiårene.  Eller en ung mann med annen hudfarge.

Boken snevres en del av at Brodtkorb gjennom det hele nettopp fremstår som høyt utdannet, hvit og rik.  Det er er paradoksalt fellestrekk med svært mange av de kjente kvinnesakskvinnene, fra Germaine Greer til Naomi Wolf.  De er alle hvite, høyt utdannede og velstående. Utfordringen er jo å favne så bredt som mulig med budskapet, å nå ut til flest kvinner.  Likevel når neppe denne boken dem som trenger budskapet mest, de svakeste stilte kvinnene i samfunnet.

Min egen vurdering av all litteratur som har med kvinner og likestilling å gjøre, er til syvende og sist veldig enkel.  Vil dette hjelpe unge kvinner idag?  Vil dette hjelpe neste generasjon; mine døtre?

Da ser jeg all denne litteraturen som et smørgåsbord det er viktig å ikke gå forbi, men tvertimot forsyne seg rikelig av. Så kan man ta med seg litt fra hvert hold.  Lese de tidlige feministene for å forstå hvor langt kvinner idag er kommet og hvor vanskelig den kampen var. Lese Naomi Wolf for å høre synspunktene på skjønnhetspresset, og kunne se kynismen bak den bransjen.  Lese Germaine Greers interessante tanker om alt fra makt til mødre. Se Vagina Monologene for å forstå hvordan kvinner ser på sin egen kropp og hvilken skam kvinnekroppen historisk er blitt tillagt. Bare en kvinne? er også verd å lese fordi det er praktisk og direkte overførbart.  Spesielt for unge kvinner. Alle monner drar.

Jeg har nevnt noen av de bøkene og forfatterene jeg kjenner til som jeg har fått mye ut av å lese omkring temaet kvinner og likestilling.  Dere kjenner sikkert mange flere bøker på samme tema, enten klassikere eller nyere bøker.  Hvilken kvinnelitteratur har inspirert deg? Alle forslag mottas med takk.

 

Jeg kjenner Julie Brodtkorb privat.  Tusen takk til Aschehoug forlag som sendte meg Bare en kvinne?  

 

Relaterte innlegg:

13 Comments

  1. Tusen takk for kjempefint innlegg! Likte spesielt godt det om Naomi Wolf, har ikke lest henne på lenge. Kanskje på tide at jeg roter rundt i biblioteket igjen… Leste også boken, og synes den var et snev for mye politisk til tider: men la gå.

  2. Takk for interessant innlegg. Kan anbefale Erica Jong og hennes «Fear of flying».

  3. Har lest Det annet kjønn av Simone de Beauvoir, men man mister respekten for henne når man vet hvordan Sartre behandlet henne, og alt hun tillot. Da lurer man på om hun virkelig var noe frigjort i det hele tatt.

  4. Ellen, The Beauty Myth er god lesing, men budskapet er kanskje ikke så nytt og ukjent lenger!

    Kristin, Takk for tipset!:-)

    Anne, har også hørt litt om det spesielle foholdet mellom Sartre og De Beauvoir!

  5. Interessant. Spesielt ilys av cupcakedebatten som har gått på diverse blogger de siste månedene. (alle som dyrker 50-tallet).
    Personlig ble jeg litt sliten av den Allison Pearson boka, egentlig av alle slike humorbøker, der familie og jobb stiller opp mot hverandre – og man må velge. Men det er nok bare mine norske underarmsputer som er for store og komfortable. Fear of Flying, som anbefalt over, er ei fin bok.
    , også er jeg glad i Marilyn Frenchs Blødende Hjerte.
    Kompromissløs og slitsom.

    • Skjønner hva du mener med slike humorbøker 🙂
      Takk for tipset om Fear of Flying og Blødende Hjerte. Noen ganger er det veldig ok at det er kompromissløst og slitsomt!

  6. Et veldig spennende og tankevekkende innlegg. Jeg hører til den generasjonen som har nytt godt av hva mamma og hennes medsøstre kjempet for på 70- tallet. Jeg er vokst opp i et hjem med der det var en god del feministisk litteratur i hyllene, men jeg har dessverre ikke lest noe særlig av denne litteraturen – unntaket må være bildebok – adapsjonen av Lysistrata.

    Bare en kvinne? av Julie Brodkorp høres ut som en interessant bok, og hersketeknikk og hvordan håndere det er et viktig tema -som politiker så har kanskje Brodkorp hatt en del egne erfaringer også?

    • Tusen takk, Silje.
      Så kult at du har lest Lysistrata, 2000 år gammelt skuespill om kvinners plass i samfunnet! Høres ut som dine foreldre hadde en spennende bokhylle! 🙂

      • Å ja, jeg ble badet i bøker fra første stund – jeg er forsatt litt misunnelig på hyllene til både mamma og pappa 🙂

  7. jeg anbefaler denne boken:
    http://jegleser.blogspot.com/2011/05/halve-himmelen-hvordan-kvinner-kan.html

    halve himmelen – om hvordan kvinner har det rundt omkring i verden. Det er hard core, veldig annerledes fra norsk samtid og norsk «feminisme» som befinner seg i en helt annen og mye bedre virkelighet enn de fleste kvinner i alle andre deler av verden. Boken er fantastisk og en vær-så-snill-å-lese-denne-boken-alle-sammen bok. Jeg har skrevet mer om feministiske temaer i disse innleggene:
    http://jegleser.blogspot.com/search/label/Feminisme

    Jeg har ikke lest boken, men trekker allikevel konklusjoner på grunnlag av omtale og blogginnlegget ditt om at dette er en bok som kan kategoriseres i en veldig smal nisje innenfor feminisme, hvis den hører innenfor her i det hele tatt.

  8. Takk for god kommentar 🙂

    Tittet på de bøkene du anbefaler ovenfor, og håper andre følge linkene også. Kjempegode innlegg.
    Jeg har lest The Women’s Room av Marilyn French og opplevde den noenlunde likt som deg. Interessant, men til syvende og sist skuffende som roman.

    Jeg tror det er ingenting som får meg til å føle alderen min (47) like mye som «kvinnesak» idag. For oss var det en selvfølge å lese mange av femininstene, og vi diskuterte heftig rundt bordet også. Når noen av de unge norske jentene idag feks sier at de kler av seg for kamera fordi det er en måte å vise hvor frigjorte de er, da blir jeg ærlig talt helt stum. Det er en så fordummende tankerekkefølge at jeg melder meg bare helt ut.

    Som du sier i et av innleggene dine over er det jo i andre deler av verden man virkelig trenger likestilling for loven og i samfunnet ellers mellom kjønnene. Da virker diskusjonen her i Norge, hvis det i det hele tatt er en diskusjon, som en eneste smal nisje i seg selv. Egentlig er debatten over, det er bare en diskusjon om virkemidler igjen. Når skjedde det? Retorikken er tydeligvis ikke så interessant lenger.

    Ikke at jeg ikke tror det er mye undertrykking i Norge fremdeles, for det er det åpenbart. Men eldre mennesker, innvandrere, eller nordmenn med en annen hudfarge blir også det, og i min mening i større utstrekning, og det er kanskje idag bedre måter å gruppere behovet for likeverd og likestilling enn under ordet ‘kvinne’. Så kanskje debatten som tilsynelatende egentlig ikke engasjerer lenger burde flytte fokus til feks innvandreres rettigheter i Norge, eller så heller øke radiusen og si kvinners stilling i andre land.
    De beste romanene jeg har lest om kvinner, undertrykkelse og likeverd de siste ti årene har nesten uten unntak vært fra andre verdensdeler. Asia. Afrika. Der er som du påpeker realiteten og hverdagen en helt annen enn for priviligerte norske kvinner.

  9. For et alternativt perspektiv kan du jo lese Pelle Billings bok:

    http://www.pellebilling.se/blogg/

    Eller denne:

    http://genusnytt.wordpress.com/

    Den siste er en hel bok som bare går gjennom alle de områdene der menn i Sverige ikke har samme juridiske rettigheter som kvinner. Sjokkerende lesning.

    • Interessant, tusen takk for dette innspillet og linket og jeg skal lese om Pelle Billings.

Leave a Comment