The Tragedy of Arthur; finurlig om Shakespeare

The Tragedy of Arthur er en svimlende imponerende bok som vil gi deg mange timer med underholdning og nye opplevelser, inkludert et 100 sider “nyfunnet” Shakespeare skuespill med nettopp tittelen The Tragedy of Arthur. Boken handler om en mann som henvender seg til et forlag fordi han har funnet et Shakespeare skuespill fra 1597 som ingen noensinne har hørt om før. Den nitidige prosessen med å autentisere manuskriptet ender med at alle ekspertene er enig i at det er ekte. Random House trykker det. Problemet er bare at mannen selv er nå overbevist om at det er falskt. Han bruker introduksjonen til skuespillet til å fortelle om sin egen historie og hvordan den er flettet sammen med skuespillets opprinnelse. Denne “introduksjonen” på 250 sider er selve romanen.

Arthur Phillips vokser opp med en far som går inn og ut av fengsel for dokumentforfalskning. Faren, som også heter Arthur Philips, en en sjarmerende dandy, en larger-than-life skikkelse med en dyp og ekte pasjon for Shakespeare. ‘The flawed hero. His personal charm wins him everything and his personal failings lose him everything.’ Arthur og tvillingsøsteren Dana blir dermed allerede som barn nært kjent med alle Shakespeares verk. Søsteren blir like besatt av Shakespeare som faren, og i en minneverdig scene fra et besøk i fengselet, proklamerer den da åtte år gamle Dana en lang scene fra The Merchant of Venice. Skuffelsen er stor når hun forstår at poesiens kraft hverken når fangevokterene eller kan slippe løs faren fra fengsel. «Her eyes were wide and she stood up at the table, her hands clasped in front of her chest. She began Portia’s speech from The Merchant of Venice, Act IV, Scene i. She shouted it at first, directly at one of the startled corrections officers standing next to the grated door leading back to the cells. The guard actually put up with it, or was too surprised to stop her, for a few lines, from The quality of mercy until Upon the place beneath, before he barked “Little girl, sit your ass down and keep it quiet or we are done today.”

Etterhvert som barna blir eldre, går raseriet som tidligere har vært rettet mot politiet og rettsvesenet som holder faren fange, over til faren selv. Hvorfor kan han ikke slutte med småforbrytelsene og heller prioritere livet utenfor murene sammen med dem? Arthur distanserer seg, men Dana er mer infam og forsøker å såre faren der det vil skade ham mest. Hun kaster seg inn i en febrilsk anti-Shakespeare periode, der hun slutter seg til dem som hevder at Shakespeare umulig kunne ha skrevet verkene sine selv. Hennes teori? Jarlen av Oxford og hans unge jødiske elsker er to om bragden. (Jødens navn? Binyamin Feivel, som senere skifter navn til Ben Phillips. Med andre ord en imaginær forfar.) De  to skriver forskjellige skuespill. Sonettene skriver de til hverandre. ‘They read each other’s latest with envy and pride, competing to outdo each other, stealing phrases from the other’s work for later use, leaping ahead to address the other’s themes in their next play, colllapsing into each other’s arms when ribaldry burst through rivalry.. ‘ Mens Dana vokser opp til å bli skuespiller, blir Arthur forfatter, og skriver kritikerroste bøker som Prague (akkurat som forfatteren selv har gjort, jeg leste den for noen år siden!). Han er en tragi-komisk skikkelse som ødelegger alt for seg selv; forholdet til hustruen, og etterhvert også til hans elskede tvillingsøster. Dana er lesbisk og dermed ligger det trekantdrama i kortene. Phillips skriver flytende, intelligent og svært lekent. Han lager for eksempel ofte adjektiver av andre ord (Santa Clausicidal maniacs, Rembrandtivity, not smug but desmuggifying). Kontrasten til det elegante skuespillet, som til forveksling høres ut som skalden selv, er en fryd.

Mot slutten av hans liv, gir faren nemlig Arthur det originale manuskriptet til det han hevder er skuespillet The Tragedy of Arthur. Skuespillet har en umiskjennelig likhet til Arthur Phillips eget liv. Har faren laget århundrets forfalskning? Og hvordan knyttes de forskjellige Arthurene sammen, kongen i skuespillet, faren, sønnen og forfatteren selv? Selv om Arthur er skeptisk, tror han en kort periode at skuespillet virkelig er ekte. Det leveres inn til forlaget Random House som begynner prosessen med å verifisere manuskriptet. I mellomtiden blir Arthur overbevist om at det i virkeligheten er forfalsket av faren. I introduksjonen sitt til skuespillet, som Random House nå er tilfredstilt er ekte og skal publisere, forteller han hele historien om familien sin og hvordan manuskriptet ble funnet. (Det er lurt å lese raskt over skuespillet først, fordi da forstår man introduksjonen bedre.)

Forordet til Random House begynner med å forklare hvilken verdenssensasjon det nye skuespillet er. ‘..The Tragedy of Arthur is, therefore, the first certain addition to Shakespeare’s canon since the seventeenth century.‘  Den påfølgende introduksjonen forsøker derimot å vise at manuskriptet er uekte. Underveis kommer brev fra Random House til forfatteren som ber ham slutte å sabotere prosjektet. Noe av det virkelig komiske med denne romanen er nettopp denne dialogen som går frem og tilbake mellom Arthur Phillips og redaktørene til Random House (som er Phillips’ redaktører i virkeligheten, og dermed med på leken).  Krangelen fortsetter langt inn i fotnotene til boken, som er en komisk fryd.

Det siste året virker det som om jeg har lest uvanlig mange gode bøker omkring temaet hva er ekte fremstilling av noe, sannhet, og hva er ikke sant, forfalskning. Alan Hollinghurst skrev den interessante romanen The Stranger’s Child som skildrer hvordan en ung poet og livet hans blir vurdert mens han lever, og senere lenge etter hans død. Mange hemmeligheter kom aldri frem i biografien hans, og andre steder fremstår rene usannheter i ettertiden som sannhet. Det er det samme temaet Julian Barnes tar opp i The Sense of an Ending; hvordan man erindrer noe, og hvordan den som forteller historien kan manipulere sannheten. Og Umberto Eco er også ute med det samme temaet med The Prague Cementary, når han tar for seg det kjente manuskriptet Sions Vises Protokoller og viser hvordan det veksler fra å bli fremstilt og tolket som ekte til å bli ansett som forfalsket, og tilbake igjen.

The Tragedy of Arthur baserer seg på det samme. Alle elementer, som manuskript, opphavsmann, erindring og personlige forhold viser seg å være anderledes enn man tror. Det er mye som ikke stemmer. Ikke bare selve skuespillet, men også forfatterens introduksjon. På slutten av boken er det fremdeles ikke sikkert hva som er falskt eller ekte, på noen plan.

I tillegg til alt det rikelig andre denne boken tilbyr, tar Phillips som nevnt et annet dristig trekk som knapt noen seriøs forfatter idag tør: å presentere kritikere med: et “ekte” , nylig funnet skuespill av Shakespeare. Hele skuespillet, “The Tragedy of Arthur” er gjengitt i boken, over 100 sider med klingende ny Shakespeare, og skrevet i iambic pentameter, rytmen som Shakespeare selv brukte. Man ville umiddelbart tro at dette er å be om latterliggjørelse og hån fra alle Shakespeare elskere. I stedet er kjente Shakespeare eksperter som Shapiro og Greenblatt sjarmert og begeistret. Akkurat Shapiro må nesten være positiv, siden det viser seg at han har gått igjennom skuespillet for å luke ut ord som ikke hørtes ut som de kunne vært skrevet av skalden selv. Boken er da også en fantastisk god kommentar til vår tids besettelse av Shakespeare, som er en egen mytologi, og en industri i seg selv, fra eksperter til forleggere.

The Tragedy of Arthur har samme konsept som Pale Fire av Nabakov. Den minner faktisk også om Special Topics in Calamity Physics av Marisha Pessl. Den har akkurat den samme smarte humoren, og selvironien. Ikke minst er et av hovedtemaene i boken identisk, nemlig forfatterens problematiske forhold til en karismatisk og overveldende far. Hvordan boken fletter Shakespeare inn i dagens moderne verden med oppvekstproblemer, sjalusi, nederlag, og vanskelige forhold er finurlig. Teksten er gjennomsyret av referanser til verkene hans. Likevel er det absolutt ikke nødvendig med forkunnskap til Shakespeare for å lese denne boken. Trolig vil vel denne boken sikkert tvertimot peke motsatt vei for mange, som en introduksjon til ham.  Skuespillet The Tragedy of Arthur fanger da også mye av Shakespeares stil og ånd.

Guenhera:

What, what? Will you mock love to me now, King?

Make light of common hearts, kings’ privilege?

Arthur :

No mockery but of my wordless self:

No poet, Guen, no orator at all,

I am untongued when most I want new words

To lock your beauty in my longest thoughts.

I spent too soon the language I did know,

Like to an actor hoarse from preparation

Med The Tragedy of Arthur viser Arthur Phillips at han er blant Amerikas mest originale og talentfulle forfattere. Phillips gjør hjertelig narr av alt hysteriet rundt Shakespeare, samtidig som han mater myten på en sjarmerende måte. Lek på høyt nivå.

 

Relaterte innlegg:

2 Comments

  1. Flott, her var det ikke bare ett godt boktips, men flere! De er satt øverst på listen min!

  2. Så hyggelig, Janicke :-))

Leave a Comment