Cold Comfort Farm av Stella Gibbons

Etter å ha lest en rekke alvorlige og lavmælte bøker, var det  på tide å gi seg i kast med noe helt annet, nemlig Cold Comfort Farm.  Line på bloggen Lines Bibliotek arrangerer en flott og spennende lesesirkel over utvalgte bøker fra 1001 bøker du må lese før du dør. Ta turen over til Lines Bibliotek for å lese hva andre lesere og bloggere syns om Cold Comfort Farm.  Skrevet i 1932 av Stella Gibbons er det en parodi på den type engelske romantiserte landsens romaner som var populære akkurat da, av blant annet  Mary Webb, Thomas Hardy og DH Lawrence.  Her er også klare referanser til Brontë søstrene og Jane Austen.

Jeg skjønner at denne boken ble så populær når den kom ut. Gibbons bruker mange av de mest populære temaene fra den tiden, og tøyser med dem. Men betyr det at dette er en klassiker? Det skal en virkelig smart og talentfull forfatter for å skrive en satire på dårlige bøker.  Derfor var det ikke minst med nyskjerrighet jeg begynte på Cold Comfort Farm.

Stemningen er florlett og humoristisk virkelighetsfjern fra første side. Den foreldreløse unge Flora drar til Starkadder familien (elsker navnet!),  slektningene sine som bor i Sussex på gården Cold Comfort Farm. Her finner hun den ene eksentriske og gotiske karakteren etter den andre, komplett med en bestemor, Aunt Ada Doom, som har tilsynelatende blitt gal etter å ha ‘seen something nasty in the woodshed’, en praktisk tilstand som gjør at hun får viljen sin i alt og dermed regjerer gården med jernhånd. Flora er sterkt inspirert av Jane Austen, og bestemmer seg for at hun må sette gården i stand og hjelpe alle slektningene.  “I think I have much in common with Jane Austen.  She liked everything to be tidy and pleasant and comfortable about her, and so do I”.

For å rydde blant alt og alle bruker Flora boken “The Higher Common Sense” av Abbé Fausse-Maigre, en håndbok for siviliserte mennesker som skisser en filosofi for The Civilized Being og regler for hvordan man skal oppføre seg.  En uvurderlig guide vi alle burde ha i biblioteket, hadde den eksistert.  Flora er moderne og selvsikker for å ikke snakke om selvgod.  Når tanten Judith ser Flora for første gang betrakter hun stumt nykommeren til gården.

‘So, Flora mused, must Columbus have felt when the poor Indian fixed his solemn, unwavering gaze upon the great sailor’s face. For the first time a Starkadder looked upon a civilized being.’

Floras slektninger er enkle, rustikke mennesker og danner et herlig persongalleri. Gibbons harsellerer med dem alle sammen, og fyller boken med alle tenkelige klisjéer og fordommer om landsbygden og bønder. De er uutdannede, mistenksomme og overtroiske. Løsslupne, skitne og uhøflige.

Alt dette er vel neppe så veldig politisk korrekt i våre dager, og det gjør det enda morsommere å lese. Gibbons redder seg presumptivt ved at det er ikke småbyfolk og bønder hun gjør narr av, men måten de er representert  på i tidligere romaner.  Den romantiske versjonen av bonden. Den virile helten Seth treffer vi først ved frokosten.

‘..standing with one arm resting upon the high mantel, looking moodily down into the heaving contents of the snood, was a tall, young man whose riding-boots were splashed with mud to the thigh, and whose coarse linen shirt was open to his waist.  The firelight lit up his diaphragm muscles as they heaved slowly in rough rythm with the porridge.’

Min favoritt i boken er likevel svovelpredikanten Amos.  Flora vil gjerne bli med ham til kirken.

‘Ay … ye can come … ye poor miserable creepin’ sinner.  Maybe ye think ye’ll escape hell fire if ye come along o’ me, and bow down and quiver. But I´m tellin’ ye no. ‘Tes too late. Ye’ll  burn wi’ the rest.  There’ll be time to say what yer sins have been, but there’ll be no time for more.’

Det er lett å bli begeistret for alle bøndene og slektningene. Byjenten Flora kommer som en Mary Poppins med munnspray, gode manérer, og neglesaks for å hjelpe dem. Med andre ord ekte engelsk kulturkolonisering på mikronivå.  Så synd at de ikke kunne få forbli slik de var! Jeg likte dem mye bedre før de ble stuerene og representable.

Det er et par genuint forbausende trekk ved denne romanen.  Ett er at selv om den er skrevet i 1932, plasserer Gibbons den i fremtiden, på førtitallet.  Hun ser for seg at menneskene snakker i videotelefoner og at man bruker småfly omtrent som taxi.  Det er eksentrisk og merkelig.  En av mennene har deltatt i den oppdiktede Anglo-Nicaraguanske krigen i 1946. Det er også en minneverdig seksjon der Flora instruerer Meriam i prevensjon.

Denne boken er det engelskmennene kaller en ‘comedy of manners’ .  Det er oppførselen, utseende og manerene til Flora og slektningene som blir parodiert. Gibbons smører litt for tykt på i enkelte deler, men det er likevel denne type komikken som er den beste i boken.

Situasjonskomikk er det  litt verre med. Det som er litt påfallende er at dette er en bok som mangler den virkelig gode historien. Alle de små plottene til Flora løser seg umiddelbart uten en eneste floke. Det er ingen motstand, alle bitene faller bare pent på plass en etter en.  Alle karakterene blir shippet avgårde hist og pist med største behendighet. Er det noe vi ser fra forfattere så vidt forskjellig som Austen og Wodehouse er det jo at forfatteren vever gode historier og legger all slags hinder i veien for helten eller heltinnen.  Austens Emma har all verdens planer, men de andre karakterene lever sine egne liv, og så oppstår misforståelser og andre situasjoner.  Wodehouse var jo selve mesteren i å tenke opp så kinkige situasjoner at man vrenger seg av ubehag men også latter når man leser dem.  Her er det ikke en eneste forvikling i sikte.

Der det rikelig kildematerialet Gibbons åpenbart har tatt direkte fra andre forfattere slutter, burde Gibbons med andre ord selv komme på banen med eget kreativt stoff. Det kommer ikke. Boken når sitt høydepunkt med beskrivelsene av settingen og hovedpersonene, der andre romaner gjerne egentlig begynner. Derfor faller den siste delen av Cold Comfort Farm ganske flat og blir litt absurd. Flere av ‘hovedpersonene’ blir sendt ut av handlingen for tidlig. Det blir ikke bedre av at det store dramatiske høydepunktet, selve ‘showdown’et, nemlig konfrontasjonen mellom den gamle bestemoren og Flora skjer ‘off-camera’, leseren får aldri ta del i det.

Nok en gang kan man argumentere for at det er ikke Gibbons som kommer til kort. Det er ikke hun som lager en lettvint historie, må vite, det er de lettvinte historiene hun gjør narr av som var slik.  Åja, det var slik det var. OK.  Problemet var bare at uansett hvordan det var, mistet jeg litt interessen.

Cold Comfort Farm er en ekte kuriositet.  Boken er sjarmerende overfladisk og eksentrisk,om enn ikke den beste boken du vil lese i ditt liv .  Åtti år etter at Stella Gibbons diktet opp Starkadderene, har familien fått en nesten kultaktig status i engelsk litteraturhistorie. Det er et morsomt møte, og derfor er boken vel verd å lese.

Relaterte innlegg:

11 Comments

  1. Veldig bra skrevet:) Bra du likte boken.

    Ha en riktig god Søndag!:)

    • Tusen takk, Isabella! Jeg syns vel egentlig ikke boken var så veldig god, men til gjengjeld likte jeg Starkadder familien en hel haug!!!
      Blir spennende å lese hva du syns om boken når du er ferdig med den 🙂

  2. Dette med fly og videophone, tenkte jeg overhode ikke over mens jeg leste boka. Hadde bare en skurrende følelse av at ting ikke stemte helt, som når man leser dansk og dette og det er mig/dig (eg Det Tatoverede Budskap) og plutselig er det mail og internett. Jeg tror jeg sa til Line at jeg var sjokkert over at den var skrevet på 30-tallet, for den virket så seksuelt frigjort – jmf prevensjon og Floras byliv – crashet litt med det austenske, men tenkte deretter ikke mer over det. Tror jeg har lest for mye fantasy -)

    Forøvrig synes jeg det var svært frofriskende med mangel på hindringer.
    Ellers mesterlig omtale som alltid!

    • Tusen takk, Ingalill!
      Jeg også opplevde stemningen i boken som frigjort,- syns også det var veldig kult at Gibbons inkluderte de avsnittene om prevensjon, som sikkert ikke var så akseptert den gangen.

      Som du sier, er det jo egentlig deilig med mangel på hindringer. At alt bare ordner seg med en gang! Slik burde det vært for oss alle 🙂 🙂

  3. Så flott skrevet!
    Da Flora og Elfine skal avsted på ball og Aunt Ada Doom bestemmer seg for å gå ned på kjøkkenet ventet jeg meg en kollisjon. Jeg vridde meg litt i stolen slik man gjør hos Austen og Woodhouse (som du nevner). Det var veldig rart å lese videre da alt gikk så bra.
    For meg ble dette en morsom bok. Den var lettvint og overfladisk, men jeg konsentrerte meg om at den var morsom og så overså jeg resten.:-)

    • Tusen takk Astrid Terese!

      …hadde ganske lik reaksjon som deg når Aunt Ada Doom skulle ned på kjøkkenet- da trodde jeg det skulle bli kollisjon!

      Syns også boken etter hvert ble for lettvint og slapp opp for idéer, men det kan godt være det var meg som ikke forstod alt sammen.

  4. Etter å ha lest flere av Lesesirkel – omtalene, så må jeg bare slå fast at det var dumt jeg ikke meldte meg på denne måneden – liker det eksentriske 🙂 Boka skal leses i løpet av året.

    Jeg har forresten sett filmen med Kate Beckinsale og min store skuespillerhelt Ian McKellen – festlig 😀

  5. Satire på dårlige bøker? Den skjønte jeg ikke. Austen, Hardy og Lawrence skrev da ikke dårlige bøker? (Selv om man selvsagt kan la være å like dem.) Jeg oppfattet mangelen på finurlig plott som en del av poenget med boken, nettopp slik at man bedre kan konsentrere seg om det frodige persongalleriet og parodiene. Men jeg savnet en avsløring av Ada Doom og vedskjulet, nysgjerrig som jeg er. Den kunne hun godt ha unnet leseren.

    Eller enig ang Amos; for en skapning!

  6. Silje, det er en festlig bok, med mye å humre over! Jeg har utrolig lyst å se film versjonen med Kate Beckinsale og Rufus Sewell (på forsiden av bloggen akkurat nå), og som deg med min favoritt Ian McEllen. Tror Stephen Fry spiller Mybug så da er min lykke komplett!

    Line, Austen er selvfølgelig ikke dårlig!! Tvertimot 🙂 Men jeg trodde vel at boken refererte til de svært mange overlessede bøkene som florerte om primitive landsens menn, skjebnesvangre historier (doom and gloom!) og unge bleke heltinner som løper gjennom skogen. Hardy, Lawrence og lenger tilbake Brontë søstrene er vel de virkelig vellykkede eksemplene vi fremdeles kjenner til idag?
    Veldig interessant at du tolket mangelen av plott som bevisst. Det er ihvertfall ingen tvil om at det rydder veien for et frodig persongalleri som jeg virkelig har hygget meg med! Leste det glimrende innlegget ditt på bloggen og tror jeg må bort dit for å fortsette kommentaren der!!! 🙂

  7. Godt å få det oppklart, for jeg blir alltid så engstelig når noen kaller Jane Austen dårlig:-)

    Sannsynligvis refererer hun til begge deler, både de gode og de dårlige bøkene med heltinner som løper i skogene osv. Mens jeg leste boken tenkte jeg at fotnoter ikke hadde vært så galt, eventuelt en critical edition med masse essays hvor folk belyser boken fra ulike hold. Det hadde vært både interessant og lærerikt.

    • Enig med deg om Jane Austen 🙂

      …og ja, denne boken hadde nok gitt meg en helt annen opplevelse hadde den hatt fotnoter eller en critical essay..

Leave a Comment