Wish You Were Here av Graham Swift

Måten historien påvirker mennesker i hverdagen, har vært et av Graham Swifts hovedtema gjennom hele hans forfatterskap.  Swift er mest kjent for klassikeren Waterlands (1983), og vant Bookerprisen i 1996 for Last Orders.  

Den populære forfatteren er lest verden over og var inkludert i den legendariske Granta listen 1983.  Det litterære magasinet kåret hvert tiår de 20 unge og mest lovende forfatterene å følge videre.  På 1983 listen finner man Graham Swift, Salman Rushdie, Ian McEwan, Kazuo Ishiguro, Martin Amis, Julian Barnes, William Boyd, Rose Tremain og Pat Barker, talenter av et slikt omfang at man må bare beundre de geniale redaktørene i Granta som åpenbart visste hva de gjorde.  Graham Swift har altså vært en del av denne ganske unike gruppen forfattere i snart tredve år, og mange vil nok tenke både på Ishiguro og Barnes når de leser ham.

Ifjor sommer kom Swift med romanen Wish You Were Here, og det er en subtil, psykologisk skildring fra en moden og erfaren forfatter. Her utforsker Swift hvordan tre helt forskjellige hendelser; en mors død, kugalskapen på nittitallet i England og Irak krigen, påvirker en helt vanlig mann. Fordi Swift beskriver de ubarmhjertige konsekvensene av Englands jordbrukspolitikk og utenrikspolitikk gir denne boken også et mye bredere perspektiv og viser selve England i forandring.

Brødrene Jack og Tom Luxton har vokst opp på gården Jebb Farm i West  Country i England.  Når Jack er 21 år og Tom bare 13, dør moren deres av kreft. Faren evner ikke å vise følelser for sønnene og de tre mennene bor sammen i et slags taust, dysfunksjonelt vakum.  De påfølgende årene blir England rammet av kugalskap og deretter munn og klovsyken. Tusenvis av kyr over hele landet må tilintetgjøres enten fordi de har kugalskap, eller fordi det er en risiko for smitte. Sekstifem friske kyr fra Jebb Farm må avlives, og gården er de facto ruinert.  Jack har som eneste lyspunkt i tilværelsen kjæresten Ellie, som bor på en nabogård med samme bakgrunn som Jack selv.  I 1993 rømmer Tom hjemmefra på attenårsdagen sin i nattens mulm og mørke og melder seg til militæret.  Han forteller Jack om det dagen før.  Burde Jack ha stoppet ham?

Mer enn ti år senere har Jack et nytt liv.  Faren er død, og Jack har giftet seg med Ellie.   Familiegården er solgt, og istedet har de to kjøpt en campingplass på the Isle of Wight.  Det er Ellie som tar initiativet til å selge unna og begynne på et nytt liv. Hun orket ikke det kvelende livet på gården.  Jack er fornøyd nok med å være campingplass vaktmester og eier, men under overflaten er det for mange uavklarte følelser.  Følelser knyttet til moren han elsket.  Knyttet til faren, som en natt lenge etter Tom dro, tok geværet med seg ut og skjøt seg selv.  Jack tenker også på Tom.  Ingen har hørt fra ham siden han dro hjemmefra som attenåring.

Høsten 2006 kommer nyheten om at Tom er blitt drept i Irak. Det slår ned som en bombe i Jacks tilværelse og splintrer i stykker forholdet til Ellie. Jack skal overvære en seremoni på den militære flybasen og deretter begrave broren ved siden av foreldrene.  Ellie orker ikke å bli med ham; redd for at fortiden på en eller måte skal innhente dem, at de må tilbake igjen.

Kjernen i boken er den lange bilturen Jack derfor må ta alene til Oxfordshire for å hente Toms kiste hjem.  Seremonien på den militære flyplassen er sterk og beskrevet i detalj. Jack opplever seremonien i en tåke, i det som er bokens beste del.

Wish You Were Here skifter frem og tilbake i tid, knyttet sammen på en naturlig og flytende måte.  Den begynner ved slutten, når Jack sitter ved et vindu med et ladd gevær og venter på Ellie.  Dette litt melodramatiske bildet kommer vi tilbake til igjen og igjen, og det blir et massivt antiklimaks når sluttscenen kommer.  Det er nesten som om forfatteren har skåret inn det elementet etter å ha skrevet resten av boken, men det er selvfølgelig helt unødvendig, for det var vel ingen som trodde at dette er en handlingsdrevet roman.  Tvertimot er den karakterdreven, og det som skjer inne i hodene på Jack og Ellie er det som gjør at vi interessert vender sidene i boken igjen og igjen.  Det tar da også en stund før romanen virkelig kommer igang.  Men den sakte måten å bevege seg fremover reflekterer Jacks egen personlighet. For den tålmodige leser er det en opplevelse som setter spor.

En taus melkebonde, en stakkars soldat og en heller selvsentrert kvinne.  Hvem hadde trodd at jeg i løpet av et par dager ville bry meg så meget om dem? Swift har en egen evne til å ta disse ordinære menneskene og skildre dem med medfølelse på en uvanlig detaljert måte.  Ordbruken er vanlig, likevel er det en nyansert og forfinet måte å skrive på, og er nettopp “the trademark”; det som Swift er kjent for.

Graham Swift ble spurt i et intervju med Foyles bokhandel om han forventet anderledes mottagelse på Wish You Were Here fra litteraturkritikerene enn fra den alminnelige leseren.  Svaret han gir er så vakkert, og forteller også mye om ham som forfatter.  Les bare:

A novel is both a public, published thing, yet peculiarly private. There’s no limit to the degree of intimacy you can put into a novel, to the rawness and nakedness with which you can present human behaviour and emotion. Critics and reviewers always have their clothes on. They’re concerned to a greater or lesser degree with how they look. The writer and the reader can easily be naked with each other, their relationship is private, intimate, unseen. Not so the reviewer and the writer. And, yes, the reviewer has to be quick. A novel, by definition, isn’t quick. It’s a thing of maybe several hundred pages, it takes its time and it can embrace in its narrative long periods of historical time. When you read a novel there’s a way in which you live with it, you take it into your own life. Good novels stay with us even when they’re over and we may even wish to read them again.

Det ekstraordinære med denne boken er at den begynner rolig og aksepterende, akkurat som Jack selv.  Gradvis kommer det oppdemmede raseriet frem, først ulmende og sårt, og på slutten uutholdelig og voldsomt. For Jacks del kommer til et klimaks på slutten av boken.  Men for leseren fortsetter stemningen og alle følelsene lenge etter man har lagt vekk boken, nøyaktig slik Swift uttrykker i intervjuet ovenfor. Imponerende.

Relaterte innlegg:

6 Comments

  1. En interessant omtale som gjorde meg nysgjerrig på boken. Takk for tips!

  2. ahh, så fint.
    Jeg er ikke helt sikker på om psykologisering over komoboen: tause melkebønder, kugalskap og krig, er noe for meg – men på en annen side det det sikkert like mye for meg som alt annet jeg leser.
    Sitatet om forfatter/leser/kritiker gjorde meg så velvillig stemt ovenfor Swift at jeg er villig til å lese hva som helst.

  3. Astrid Terese, tusen takk! Det er en fin bok som gir mye hvis man leser den i ro og fred.

    ingalill, Komboen tause melkebønder, kugalskap og krig er ikke det umiddelbart mest pirrende tema, enig i det!!! Men boken er fin, ikke minst fordi Swift er en herlig forfatter, som du sier, det sitatet hans er så bra… jeg fikk veldig lyst å lese Waterlands som er hans mest kjente bok, mer enn den han vant Bookerprisen for.

  4. Veldig vakkert sagt av Swift – klok mann. Jeg hadde Last Orders på pensum da jeg studerte, men husker ikke spesielt mye av den. Sannsynligvis fordi jeg hadde for dårlig tid da jeg leste den, som aldri er et gode. Håper du leser og skriver om Waterland, den er vel på 1001-listen hvis jeg ikke husker feil. Flott anmeldt, som vanlig!

  5. Jeg er fremdeles litt redd for kugalskap men gjett hva jeg fant i fretexkurva idag, yes melkebøndene. Kunne jo ikke gå forbi da, sånn går det når man henger på bokblogger hele dagen.

    (pstt, fant også Kongen på Fyllinga – som jeg anbefaler til ALLE)

  6. Line, tror Waterlands er på 1001 listen, gleder meg til å lese den! Har også lyst å lese Last Orders 🙂

    Ingalill, – wow! Der ser du, det er skjebnen! Lykke til med melkebøndene!!!

Leave a Comment