Brodeck’s Report: mørk fabel fra Philippe Claudel

Brodeck’s Report er en mørk fabel for voksne som tar opp spørsmål ved krig som man ikke leser om så ofte.  Om å overleve på bekostning av andre.  Om intoleranse. Om redsel og hva den redselen egentlig gjør med oss. Den viser hvordan et lite samfunn kjemper for å komme seg videre.  Skal man glemme alle overgrepene?  Må alt frem i lyset for å bli behandlet og tilgitt?

Boken er nydelig skrevet og kombinerer et enkelt språk, tydelig symbolikk, og en diffus tid-og-stedløs form med et komplisert tema.  En mann, Brodeck, kommer tilbake til landsbyen sin på grensen mellom Frankrike og Tyskland etter å ha tilbragt to år i en konsentrasjonsleir.  I mellomtiden har hans hustru Emilia blitt voldtatt, og født en liten datter. Selv har hun mistet forstanden.  Brodeck forsøker å finne en måte å fortsette livet sitt på, da en fremmede en dag rider inn i byen.  Den fremmede, The Anderer,  (den andre) er en fargerik kunstner som gir seg til å studere og skisse menneskene i landsbyen. Hvem er han? Hva vil han? De trauste, mistenksomme mennene i landsbyen blir mer og mer provosert.  Det er for kort tid siden krigen var over, og landsbyen har for mange vonde minner.  De har også grusomme synder å skjule.  Når boken åpner har mennene i landsbyen akkurat myrdet den fremmede.  Brodeck som selv ikke deltok i drapet, blir satt til å skrive rapporten som skal frikjenne landsbyen ovenfor myndighetene, dels fordi han har universitetsutdannelse og skrev rapporter om flora og fauna, men ikke minst fordi mennene vil teste ham.  Vil han forbli lojal mot landsbyen? Bordeck vet det er et farlig oppdrag.  “I have to tell the story of the Anderer’s arrival among us, but I am afraid: afraid of waking ghosts, and afraid of the others.”

Brodeck skriver i realiteten to rapporter.  En til landsbyen, men en annen som beskriver landsbyen i seg selv, og de forferdelige to årene i konsentrasjonsleiren.  Det er denne rapporten som er selve boken. Claudel bruker vold sparsomt, til gjengjeld er det sterke scener.  Forfatteren er åpenbart ikke så opptatt av hva eller hvordan, men hvorfor.  Hvem den fremmede egentlig er, er derfor ikke så viktig. Det forstår da også den fremmede selv. “A name is nothing. I could be nobody or everybody.”

Etterhvert som Brodeck skriver rapporten forstår han mer om omstendighetene til at han selv havnet i konsentrasjonsleiren.  Hvorfor akkurat han ble valgt ut, sammen med kun en annen, mens resten av mennene i landsbyen ble igjen. Tragedien rundt hans Emilia får også en annen dimensjon.  Gradvis går likheten mellom han selv og the Anderer opp for ham, for Brodeck er også en fremmede.

Boken er svært tydelig. Den er ladet med symbolikk, og symbolene er helt krystallklare. Grisene i bakgården som spiser alt, også hverandre. Den fremmede som holder opp til et speil til landsbyen.  Speilet må knuses. Man forstår det allerede der. For å tydeliggjøre det enda mer lar Claudel den fremmede holde en kunstutstilling, der mennene i landsbyen ser sine egne groteske trekk. Temaet om å vise menneskene hvem de egentlig er, blir trukket frem gang på gang.  Et annet symbol brukes for årene i fangeskap.  Brodeck kaller opplevelsen det sorte hullet, Kazerskwir, krateret han kan gå frem til kanten av og se ned i. Avgrunnen.

«Those were two years of total darkness. I look upon that time as a void in my life – very black and very deep – and therefore I call it the Kazerskwir, the crater. Often, at night, I still venture out on to its rim.»

Symbolikk florerer i hele denne boken som fortelles som et Brødrene Grimm eventyr for voksne, og eventyrene er jo nettopp symbolenes verden.  De forskjellige landbybeboerne er da også som eventyrlige skikkelser, brakt til live av Claudel. Den eldre kvinnen som har passet på Brodeck siden han var barn, er nå urkvinnen selv,

“I do not know if Fédorine was ever young.  I have always seen her twisted and bent, covered with brown spots like a medlar long forgotten in the pantry.  Even when I was a small child and she took me in, she already looked like a battered old witch. Her milkless breats sagged beneath her grey smock. She came from afar, far back in time and far away in the geography of the world.”

Landsbyen i seg selv kan da også sees som et symbol på tyskerne, og egentlig i bredere kontekst, alle landsbyer og alle nasjoner.

“When everything is going well for them, the presence of one or more foreign individuals in their group does not bother them. Perhaps they even profit from it in some way.  But when a danger arises, when it is a question of the group’s integrity and survival, they do not hesitate to sacrifice an individual or a different species.”

Claudel viser at forrådelsen skjer på alle plan, og av alle. I den lille landsbyen er Brodeck et offer, men i en situasjon som oppstår på vei til konsentrasjonsleiren, begår han utmattet selv den synden å stjele vann fra to andre, som dør.  Lynraskt kan en person som er en offer, snu seg rundt og overgripe seg på andre. Skjønt, hva er synd og hva er overlevelsesinstinkt?  Hvor langt kan vi gå for å beskytte oss selv, og hvordan kan vi i ettertid leve med valgene vi tar? Boken er vag på akkurat hvor landsbyen ligger, som for å fortelle oss at dette kunne ha skjedd andre steder, på andre tidspunkt i historien.  Selv om konsentrasjonsleiren er tydelig, og andre referanser gjenkjennelige, som til kristallnacht, er det mer et dystopisk middelaldersamfunn boken beskriver, som om krig degenerer oss og setter oss tilbake i tid.

Brodeck’s Report er gripende og tankevekkende lesing. Uten å moralisere klarer boken å belyse temaet rundt krigens destruktive og nedbrytende kraft. Den skreller av lag med sivilisasjon til vi mister menneskelighet og idealisme og istedet henfaller til det dyriske. Det er en blanding av et mareritt og et folkeeventyr.  Historien er tragisk, og budskapet dystert.  Likevel finnes det små glimt av håp.  Brodecks altoverskyggende kjærlighet til sin kone Emilia som gjør at han overlever konsentrasjonsleiren og finner veien hjem.  Den lille piken Poupchette, unnfanget av vold og hat, er samtidig et symbol på purhet og fremtiden. På slutten av boken drar Brodeck fra landsbyen.  Han trekker den gamle vognen selv, med den gamle urkvinnen Fédorine, Emilia og Poupchette oppi. De klatrer over fjellet ved landsbyen og inn i horisonten.  Og deri ligger vel egentlig håpet.  At de kan reise langt vekk og begynne på nytt.  Dermed slutter denne ekstraordinære boken med enda en ladet og vakker symbolikk; muligheten for at menneskeheten kan gjenskape et nytt samfunn og en ny humanisme.

 

Denne boken leste jeg fordi Labben på bloggen Migrating Coconuts anbefalte den for meg.  Det var en virkelig god anbefaling, Labben, tusen takk! 

Relaterte innlegg:

17 Comments

  1. Men Claudel på engelsk? Kan man ikke lese ham på originalspråket, finnes både Le rapport de Brodeck og Les Âmes grises i ypperlig norsk oversettelse. Jeg har lest og blogget om begge. Synd fransk litteratur står så lavt i kurs i Norge, flere av Claudels bøker burde vært oversatt.

  2. Denne får meg til å tenke på Kimen av Tarjei Vesaas – den likte jeg veldig godt, så kanskje jeg bør lese denne? Flott og grundig omtale 🙂

  3. Les Âmes grises, skal det være. Ikke Ämes.

  4. Hm. Aksenten står riktig når jeg skriver inn, og så blir det feil når kommentaren kommer opp. Ja ja.

  5. Silje, tusen takk 🙂 Og veldig god og spennende parallell til Kimen.

    Jørn, kunne ønske jeg kunne lese Claudel på fransk, men da hadde jeg nok hoppet og hakket veldig! Jeg har faktisk lest le Petit Prince på fransk men da tynte jeg fransken min til det ytterste. Jeg er også sikker på at den norske oversettelsen er veldig fin. Det var litt tilfeldig at jeg leste denne på engelsk, det er et av morsmålene mine og så lastet jeg boken ned på Kindle, så det ble bare slik! Såvidt jeg kunne bedømme var den engelske oversettelsen veldig god også, teksten fløt iallfall veldig fint. Men jeg vet jo selvsagt ikke om nyanser forsvant. Fikk lyst å lese mer Claudel, kanskje jeg skal fortsette med Les Âmes grises, hvis du anbefaler den?

  6. Jeg anbefaler den så absolutt. De to bøkene minner mye om hverandre. Like dystert-vakre begge to.

  7. Nydelig omtale av en nydelig bok. Jeg syns også historien har et eventyrpreg, og stemningen i boken minner faktisk om The Book of Lost Things av John Connolly, selv om det er to vidt forskjellige historier som fortelles og selv om sistnevnte inneholder mange flere eventyrlige elementer mens Brodeck’s Report er en særdeles realistisk historie uten eventyrfigurer. Skrev ikke H.C. Andersen ganske mørke, grufulle eventyr? Jeg liker romaner som virker inspirert av den sjangeren, enten de er forankret i den virkelige verden eller er full av unaturlige skikkelser og magiske hendelser.

    Er Les Âmes grises oversatt? Hva er i så tilfelle den norske eller engelske tittelen? Jeg har fremdeles Grå Sjeler ulest i bokhyllen. Det blir nok min neste av Claudel. Etter Brodeck’s Report leste jeg Monsieur Linh and His Child, som ikke er oversatt til norsk. Den anbefales også.

    • Jeg også liker veldig godt bøker som er trekker inspirasjon fra eventyr for voksne. HC Andersen skrev jo absolutt eventyrene sine for voksne, og jeg forguder dem. De er så fantastiske. Bare forleden lærte jeg at den Grimme Elling, stygge andungen, som jeg trodde handlet om å finne sin egen flokk, sin type mennesker, visstnok var mye mer spesifik og egentlig er den første homofile ‘coming out’ historien.
      Jeg har ikke lest The book of lost things, men fikk veldig lyst å lese den. Som nevnt er fransken min rimelig dårlig, men jeg tror den Claudel boken du har i bokhyllen er Les Ämes grises. Tusen takk igjen for en virkelig strålende anbefaling, denne er jo mye bedre enn Pure som jeg anbefalte deg, og som er en lettvekter i sammenligning, men det er jo også en helt annen type bok.

  8. Jeg må nok skaffe meg H.C. Andersens samlede eller noe slikt. Aner du om de er å få tak i?

    The Book of Lost Tales er den beste eventyrfortellingen jeg har lest i romanform, så den kan absolutt anbefales, selv om ikke den heller kan sies å være helt på nivå med Brodeck’s Report. Jeg gleder meg fremdeles til å lese Pure, jeg tror det er en bok jeg kan like godt. Jeg forventer nesten at de fleste bøkene jeg leser er lettvektere i forhold til Claudel sine, for jeg har ikke lest mye i samme klasse. Av forfattere syns jeg nok at Louis de Bernières, Kazuo Ishiguro og Irène Némirovsky er de som kommer nærmest, og Forsoningen av Fred Uhlman vil jeg si at er like god. Mulig Stefan Zweig havner på samme liste også, men jeg har ikke lest nok av ham enda.

    • Skjønner hva du sier om at mange er lettvektere i forhold til Brodeck’s Report!!! Skal forsøke å komme på en tilsvarende sterk bok for deg, will come back to you 🙂 Nå fikk jeg også flere gode forfattere å legge på minne, Uhlman og Zweig. Jeg kjenner jo de tre andre godt, og liker de godt, spesielt Ishiguro.

      Hva gjelder HC Andersen, så ville jeg kanskje stukket innom noen antikvariat. Det fins mange nydelige illustrerte samlede verker av ham, og jeg ville shoppet litt rundt blant nye og gamle utgaver før jeg bestemte meg. Er sikker på at du finner en versjon du liker godt. Jeg har forsåvidt hans samlede i flere bind, men er også ganske svak for de eldre illustrerte utgavene av ett og ett eventyr, komplett med silkepapir mellom sidene. En fest både for sjel og øye!

  9. Veldig inspirerende anmeldelse. Jeg bestemte meg for å lese denne etter Labbens anbefaling, og ble bare mer sikker nå. Høres ut som en grotesk-nydelig og reflektert bok. Må bare smøre meg med tålmodighet til jeg får boken, den skal jeg nemlig få i gave fra noen som har den liggende nedpakket i en eske et sted:-)

    Ny Claudel-bok er forresten under norsk oversettelse, og utgis i løpet av våren av Cappelen Damm.

    • Ny Claudel-bok under oversettelse? Dagens beste nyhet!

  10. Line, det er en god gave vel verd å vente på 🙂 Vet du hvilken bok det er som er under norsk oversettelse?
    Jørn, vet du hvilken det kan være? Merkelig når man blir kjent med en ny forfatter som gjør inntrykk, får man en ganske manisk trang til å vite alt om ham!

  11. Ifølge Cappelen Damms nettside er tittelen «Granskingen», formodentlig den som på fransk heter «L’Enquête». Kommer på norsk medio april.

  12. Tusen takk. Har nettopp googlet den, og den virker interessant. Tror likevel jeg min neste bok av Claudel blir Grå Sjeler. Får ta det i tur og orden!

  13. Nå, etter å ha nytt omtale og kommentarer angrer jeg bittert på at jeg ikke kastet meg over bordet med grådig nebb og fingre, da labben hadde den med på onsdagens bookcrossingmøte. Jeg skulle revet den ut av Latinolines fingre og lagt den pent i haugen ved senga.

    • !!!! Jeg syns jeg ser det!

      Skulle gjerne ha sendt deg min kopi, men jeg leste den på Kindle –
      Den dukker sikkert opp for deg før eller senere, slik som boken med melkebøndene! 🙂

Leave a Comment