Gravlunden i Praha av Eco – anmeldelse

“Gravlunden i Praha” av Eco ligger fremme i alle bokhandlene om dagen. En av grunnene til at Eco er så beundret er fordi han er intellektuell og lærd nok til at jo mer leseren selv kan, jo mer vil leseren få ut av boken.  Den beleste leser vil sannsynligvis ha større glede av bøkene enn en som ikke er like bevandret i historie og litteraturhistorie.  En uerfaren leser vil ikke gjenkjenne  alle referansene, eller humre og hygge seg over Ecos satirer og versjoner av sannheten. Uten å unnskylde seg, henvender Eco seg altså mot en smal nisje i bokmarkedet.

Som ren intellektuell stimuli fungerer da også Gravlunden i Praha ypperlig.  Ikke minst fordi konspirasjonsteorier på attenhundretallet er et genuint spennende tema. Hvem er denne boken rettet mot? Hør hva Eco skriver i et brev til leserne om hvem han tror vil lese boken:

‘I am expecting two kinds of readers. The first has no idea that all these things really happened, knows nothing about nineteenth-century literature, and might even have taken Dan Brown seriously. He or she should gain a certain sadistic satisfaction from what will seem a perverse invention—including the main character, whom I have tried to make the most cynical and disagreeable in all the history of literature.

The second, however, knows or senses that I am recounting things that really happened. The fact that history can be quite so devious may cause this reader’s brow to become lightly beaded with sweat. He will look anxiously behind him, switch on all the lights, and suspect that these things could happen again today. In fact, they may be happening in that very moment. And he will think, as I do: «They are among us…»’

Eco beskriver i boken en rekke historiske hendelser fra attenhundretallet.  Damaskus-affæren, attentatet på Napoleon III, samlingen av Italia og Drefuss-saken er noen av dem.  Intriger, komplott og konspirasjoner på alle kanter, noen reelle, andre imaginære.  Den mest beryktede av alle disse intrigene er Sions vises protokoller.

Det er ikke mange rapporter som har fått så dramatiske konsekvenser som Sions vises protokoller, som først så dagens lys i 1869 i boken Biarritz av tyske Goedsche.  Sions vises protokoller er en samling referater fra et treff av tolv jødiske stamfedre som angivelig fant sted på gravlunden i Praha.  De tolv konspirerer om å overta verden fra de kristne gjennom å etablere et jødisk hegemoni innen finans, medisin, politikk osv.  Protokollene ble raskt oversatt til flere språk og fant fertil grobunn i Europa der antisemittismen på nytt var under fremmarsj.  Det ble bevist at protokollene ikke var ekte på tyvetallet, men boken forsatte å spres som ekte. De ble deretter et effektivt ledd i propogandaen som rettferdigjorde jødeforfølgelsen.  Henry Ford trykket opp en halv million kopier i Amerika for almenn distribusjon, I Tyskland ble boken en umiddelbar bestselger, og Hitler mente dette var beviset på jødenes sanne, ondsinnede natur. Den dag i dag blir protokollene fremdeles brukt, for eksempel av Hezbollah i Midt Østen.

Historien om Sions vises protokoller kan spores enda lenger tilbake. I 1797 skrev franskmannen Abbé Barruel et verk der han fremlegger teorien om at den franske revolusjonen egentlig var en konspirasjon ledet av Tempelridder-ordenen og Frimurerne. En pensjonert italiensk offiser, Giovan Battista Simonini skrev da til Barruel og advarte ham mot den jødiske sekten han mente hadde infiltrert Europa og hadde både makt og penger.  Fra det brevet, Simoninibrevet, som kanskje eller kanskje ikke var forfalsket, begynte teorien om jødenes konspirasjon mot de kristne.

Eco samler de forskjellige trådene om de forskjellige konspirasjonene og tidslinjene ved å dikte opp én enkelt person, Simone Simonini.  Han er barnebarn av Giovan Battista Simonini, bor sammen med ham og er som bestefaren en innbitt jødehater.  Alle de andre karakterene i boken levde i virkeligheten. Det er et ganske imponerende litterært grep som du neppe har sett maken til.

Boken har en formell og elegant begynnelse som jeg likte strukturen til. Med en svøpende, filmatisk beskrivelse fokuserer Eco inn på et område, en gate, og et bygg i Paris på slutten av attenhundretallet. Hvis en besøkende hadde gått inn i bygget, opp vindeltrappen og inn i rommene i annen etasje, ville man se en gammel mann sitte i lyset av et vindu og skrive.  Så kan man, sammen med en Forteller som introduserer seg her, bøye seg over skulderen til mannen og sammen lese det han skriver.  Mannen som skriver er Simone Simonini, og det han skriver er en dagbok.  Vi dras inn i dagboken, og historien kan begynne.

Når bestefaren dør, går Simonini i lære hos en notarius publicus, Rebaudengo, som i det skjulte også forfalsker dokumenter.  Snart overgår Simonini lærermesteren sin, og viser seg å være en gudebenådet dokumentforfalsker. Innen det er gått lang tid får den skruppelløse Simonini hevet Rebaudengo i fengsel og forfalsker dokumentene som viser at forretningen nå er hans. Deretter begynner karrieren med å skape dokumenter som blir brukt til utpresning, skape forvirring, eller ødeleggelse.  Den fører ham opp i alle tenkelige intriger. Eco kan slite ut selv den mest trofaste leser med sine lange, detaljerte beskrivelser av historiske hendelser og teorier, og du skal ha rimelig god peiling på historie for å henge med på alle Ecos påfølgende krumspring.  I beskjedenhetens navn fikk jeg kun med meg et par. Det er en tour de force gjennom et hav av informasjon og kjente og ukjente skikkelser. Chopin. Dumas. Freud. Alle blir enten henslengt referert til, eller dukker selv opp i romanen.

En av styrkene til Eco er at han greier å kommentere så effektivt om nåtiden selv om han skriver om fortiden.  Her advarer han oss om politiske  konspirasjoner som skjer rett under nesene våre.  Samtidig advarer han om å tro på konspirasjoner. Hva er ekte, hva er imaginært?  Ta for eksempel hovedpersonen vår, Simonini.  Eco viser hvordan han dikter opp samlingen med rabbinere på gravlunden.  Deretter produseres de falske dokumentene som refererer til treffet. Så protokollene er altså ren fiksjon. Simonini hevder de er ekte og forsøker å selge dem til høystbydende. Forfatteren Goedsche tror dokumentene er ekte, og skriver dem inn i boken sin Biarritz.  Nå er protokollene fiksjon igjen. Men protokollene blir tolket som sannhet. Så de blir ekte igjen. Avisen the Times beviser på tyvetallet at de er falske.  Men like etter dukker de opp igjen, som ekte. Forvirret? Velkommen til konspirasjonsteoriens verden.

Teknikken Eco bruker i denne boken er interessant å sammenligne med Dan Browns. I Da Vinci koden tar Dan Brown noen faktiske hendelser, dikter opp nye historiske hendelser, og konkluderer med at det er en konspirasjon bak det hele.  I Gravlunden i Praha bruker Eco utelukkede faktiske historiske hendelser, og dikter opp en ny sammenheng mellom disse.  Hovedbudskapet er likevel at det ikke ligger noen konspirasjonsteori bak. Så det er en ganske anderledes innfallsvinkel.

Som intellektuell underholdning er alt dette fascinerende. Som roman er derimot denne boken mer mangelfull. Et problem er at hovedpersonen, som Eco selv en smule kokett sier er den mest grusomme i hele litteraturhistorien, slett ikke er det.  Å, han er fæl nok.  Morder. Terrorist. Feig, ondskapsfull og full av fordommer.  Likevel blir han aldri elevert til noe mer.  Det er ikke noe episk avskyelig over ham.  Han er for endimensjonal, og han er for uforandret gjennom boken.  Han dveler aldri ved det han gjør, det er ingen intern kamp, og resultatet er at han fremstår kun som en heller kjedelig tegneseriefigur. Å bygge boken rundt ham slik Eco gjør, fungerer av denne grunnen dårlig. Eco har riktignok forsøkt å gi Simonini dybde.  Simonini har ikke lidenskap til kvinner, i stedet har Eco gitt ham en pasjon for mat.  Gjennom hele boken er det sensuelle detaljer om ulike måltider og retter Simonini nyter, som for å gjøre ham mer menneskelig.  Noen syns kanskje at dette fungerer. For meg ble det banalt og kanalstøy.

Et annet problem med denne boken er at den er så til de grader fyllt av antisemittisme.  Jeg forstår naturligvis hvorfor, fordi det er hele grunnen til at hovedpersonene gjør det de gjør.  Likevel skaper det en lite trivelig stemning i boken.  Ja, det er masse humor her, men personlig syns jeg det var til tider bent frem usmakelig lesing. Gravlunden i Praha er ikke et spesielt hyggelig sted å være, for selv om boken er tettpakket med informasjon har den en negativ energi. Ett eksempel på dette er en del ubehagelige og provoserende illustrasjoner, mange som kommer fra Ecos egen samling.

Likevel er det mest åpenbare hovedproblemet i denne boken at Eco ikke klarer å skape en fiktiv historie rundt Simonini som er i nærheten så interessant som de faktiske historiske hendelsene romanen omtaler.  Så lenge Eco holder seg til å gjengi, vri på eller blåse liv i ekte historie, er det driv i fortellingen. Men Eco har et par postmoderne mindgames han spiller ut, som rett og slett ikke fungerer.  Et av disse temaene blir introdusert gjennom Freud som hovedpersonen treffer tidlig i boken, og en ung kvinne, Diana, som har en spaltet personlighet.  Ganske riktig, det går ikke lenge før vi forstår at Simonini selv også har en spaltet personlighet.  Eller har han det? Hvem er egentlig abbeden? Denne tråden i boken fungere i mitt skjønn ganske dårlig fordi den virker selvbevisst konstruert.  Boken hadde vært mye bedre hvis hovedhistorien hadde fått lov å være i fred uten å bli tredd på et ekstra lag av en bisarr historie som ikke overbeviser. Men Eco er Eco, og må sette alt i perspektiv.  Her er igjen perspektivet; hva er ekte og hva er imaginært? Hva skjedde og hva tror vi skjedde?  Hvordan kan vi stole på historien?  Det er en Forteller, og en jeg-person.  Men jeg-personen har en spaltet personlighet.  Og på slutten av boken hopper Eco selv inn, med en tidslinje over kapitlene i boken.  Dette underbygger temaet om hvem forteller og hvem vi kan stole på.  Fragmenter skal settes sammen og konklusjonene må vi trekke selv.

Gravlunden i Praha er en interessant roman som på sitt beste er lek med historien på høyt nivå.  Hvis du er fascinert av attenhundretallshistorie eller konspirasjonsteorier anbefaler jeg deg denne boken på det varmeste.  Men denne boken tilfredstiller ikke på samme måte som Rosens navn eller Foucaults Pendel. Den vil tvertimot trolig frustrere mange som er glad i god litteratur.

 

Relaterte innlegg:

9 Comments

  1. Høres egentlig ut som en lite tilgjengelig roman… men jeg fikk allikevel lyst til å lese den. Dvs – veldig god omtale 🙂

  2. Veldig bra omtale. Er nysgjerrig på denne, men siden jeg ikke har lest noe av Eco før er jeg mer fristet til å lese Rosens navn eller Foucaults pendel som du nevner.

  3. Jeg vet ikke om Eco er så utilgjengelig, men det er vel rett og slett ikke alle som syns det han skriver om er så spennende. Eco skriver jo ikke om det som mange av oss gjerne leser om i romaner, kjærlighet, ensomhet, forhold, å bli voksen eller eldre, osv. Men for eksempel min far som ikke er så glad i skjønnlitteratur men foretrekker ren historie, liker derimot Ecos romaner godt. Så det kommer vel litt an på hva man liker å lese.

    Rosens navn er et veldig godt utgangspunkt å begynne med. Det er en veldig god historie som driver boken frem og den er både tankevekkende og underholdende.

  4. En veldig bra omtale! Jeg synes denne boken var interessant. Det var mange ting som gikk over hodet på meg. Men en av grunnene til at jeg syntes den var bra var at jeg nettopp hadde lært om den falske protokollen og det var interessant å lese en historie rundt den. Jeg syntes dokumentforfalskningen til Simonini var fornøyelig. Tenk hvordan det hadde fungert i dag 🙂

    • Astrid Terese, jeg også syns mange aspekter ved denne boken var veldig interessante, fordi som deg syns jeg historien om Sions vises protokoller er virkelig fascinerende. Og Eco forteller den historien veldig bra. Det var også imponerende hvordan han tar alle de historiske hendelsene og vinkler dem på en spesiell måte, gjennom en eneste oppdiktet skikkelse.

      Som jeg skriver syns jeg boken hadde en del svakheter, men Eco har mange gode poeng og et ordentlig BUDSKAP, og det sitter man vel også da igjen med. Det er noe han vil si, og han sier det ganske overbevisende.

  5. Fasinerende og gjennomtenkt recention av Gravlunden i Praha. Er det
    den jødiske kirkegården ? Vel det spiller liten rolle,jeg skal på din
    anmeldelse absolutt lese boken, Jeg nød The Name of the Rose, filmen
    var vel egentlig mere brutal enn jeg husket boken. MEN Foucaults
    Pendel klarte jeg ikke tross iherdig innsats, den var for intrikat ,
    vanskelig og egentlig frekt å henvende seg til et så eksklusivt
    publikum, og så høyferdig si at det var kun for intelligente lesere
    med matematisk begavelse! En sånn arroganse! Men denne skal jeg nok
    klare, tror jeg!

    • Det er derfor jeg liker så godt kommentarene dine, fordi du snakker «rett fra leveren» .
      Ville ikke forbause med om du vil reagere veldig likt som meg her, bli oppslukt av historien om protokollene, føle vemmelse ved all antisemittismen og hatet, og reagere på at den oppdiktede historien rundt hoverdpersonen ikke er god nok. Tusenkroners spørsmålet er derfor om du vil like de historiske aspektene, konspirasjonsteoriene og den nye sammenhengen han gir dem, godt nok til at det oppveier for det andre!!

  6. Hei!

    Nå har jeg selv lest denne romanen, og for kun noen få dager siden ble jeg også gjort oppmerksom på din utmerkede blogg. Det er en fornøyelse å lese din dyptpløyende og grundige omtale av denne krevende boka! Jeg kommer til å følge din blogg heretter!

    • Tusen tusen takk Rose-Marie. Så utrolig hyggelig.
      Selv har jeg besøkt din herlige blogg mange ganger 🙂 og finner alltid masse interessant og spennende der 🙂

Leave a Comment