De uskyldiges kirkegård (Pure), gotisk roman fra Paris

Vi er i Paris 1785. Kirkegården les Innocents er overfylt av lik og har i flere århundre vært en kilde for forurensing, pest og forgiftning. Fra bare et eneste utbrudd av pesten i 1418 ble 50,000 mennesker begravet der i en periode på seks uker. I 1785 er gravplassen stengt men likevel forgifter dunstene og jorden store områder av Paris.  Les Innocents er regelrett helsefarlig, og noe må gjøres.  Samtidig ulmer Paris faretruende av sivil og politisk urolighet.  Revolusjonen er bare fire år unna.

Dette er utgangspunktet for Andrew Millers ekstraordinære historiske roman Pure som vant Costaprisen for et par uker siden. Jean-Baptiste Baratte er den idealistiske, fremtidsrettede ingeniøren fra Normandie som får det grufulle oppdraget i å rive kirken, den eldste i Paris, og fjerne gravplassen.  I stedet skal det bli et velduftende og renslig urte og grønnsaksmarked der. ‘The place is to be made new. Pure.’ Baratte skal fjerne alle skjelettene og levningene som så skal relokeres til andre kirkegårder utenfor byen.  Noen av gravene ligger så dypt som 30 meter. Kirken selv er også som et skjelett.  ‘In the church of les Innocents, the light of a Paris morning falls in thin grey ropes from high window, but does little to disturb the building’s natural twilight.  Pillars, black or nearly so, rise like the remnants of a petrified forest, their tops lost in canopies of shadow. In the side-chapels, where no candle has been lit in five years, the darkness has gathered in drifts.’

Selv om kong Ludvig XVI og ministrene hans er overbevist om at Les Innocents nå må renses, er den en integrert del av lokalmiljøet med røtter som går tilbake i mange århundre.  Hvem vet hva slags grusomheter kan skje når man forstyrrer freden til de døde? Første del av boken skildrer hvordan Baratte blir kalt inn til Versailles og får oppdraget. Deretter må han planlegge jobben, og ikke minst, forberede de lokale på hva som skal skje. Familien Monnard som er husvertene hans. Les Innocents gale prest Pére Colbert. Den teatralske orgelspilleren Armand.  14 år gamle Jeanne som har bodd på kirkegården hele sitt liv. Den vakre prostituerte Héloise.  Kirkegården er både elsket og hatet.

Symbolikken hviler tungt i luften gjennom denne gotisk stemningsfulle boken.  Vi som leser fornemmer hele tiden guillotinen som henger over de siste skjebnesvangre årene før revolusjonen. Dr. Guillotin dukker da selv også opp for å følge deler av rivingen.  Baratte sitt oppdrag er å rense området, ‘to sweep away in fact, not in rhetoric, the poisonous influence of the past‘. Entropien og alt det råtne skal avdekkes. Når gravene fjernes og kirken rives, flommer lyset inn på plassen. En ny tid kan begynne.

Baratte ansetter sin gamle kollega Lecoeur og leier inn arbeidsfolk fra gruvene i Valenciennes til jobben.  Han går i gang med arbeidet med vitenskapelig iver og presisjon. Arbeiderne er stoiske og hardt arbeidende nok, men overtroen lurer like under overflaten. Det er et umenneskelig arbeid.  De dypeste gravene på kirkegården må ekskaveres gjennom tuneller med giftig og bitter luft langt under jorden, med råtne lik som stumme tilskuere. Å ekshumere skjeletter fra fortiden gir også overraskelser. Perfekt intakte lik av to unge jomfruer dukker opp.  Etter hvert infiserer giften mennene. Ting begynner å skje. Galskap og overfall. Voldtekt, mord og selvmord.  Vi lesere kjenner jo den franske revolusjonens brutalitet som rammet både skyldige og uskyldige, og Miller kommer med et forvarsel om dette. Baratte selv går fra å være en gutt til å bli en mann på dette året.  Fra å være en rasjonell og vitenskapelige anlagt ingeniør avdekkes andre sider, sider som er irrasjonelle og ikke nødvendigvis pure.

Å håndtere både en ny stilling og relasjonene til alle som bor der, og å samtidig være sjef for tredve gruvearbeidere er en håndfull.  Baratte er ikke alltid like sikker i sin rolle, og gjør en del menneskelige og humoristiske tabber.  Som da orgelspilleren Armand tar ham til skredderen for å kjøpe en rådyr ny dress av silke.  ‘Two hours later, Jean-Baptiste is examining himself – examining someone – in a large brilliantly polished oval mirror.  He is wearing a suit of pistachio silk, a silk lining of green and saffron stripes.  The waistcoat, cut at the top of the thigh, is also pistachio, with modest gold-thread embroidery.  The cuffs of the coats are small, the collar high.‘  Skredderen som åpenbart er en menneskekjenner, går bort til sin éscritoire og finner frem et bilde av Voltaire i samme type dress. Baratte er solgt.

Pure er ganske anderledes fra andre historiske romaner.  For det første skriver Miller poetisk, til tiders nesten hypnotisk.  Språket er behersket og lite blomstrete men likevel har Miller fantastiske detaljerte og visuelle beskrivelser. Han har også lånt et par litterære trekk fra Hilary Mantels mesterverk Wolf Hall.  Som Mantel bruker Miller nesten utelukkende ’he’ om hovedpersonen, i stedet for navnet Baratte. Det kan virke underlig på noen, men gir en effektiv intimitet til hovedpersonen. Og som i Wolf Hall er også Pure skrevet i nåtid.  Det løfter historien ut av fortiden og gir den en umiddelbar nærhet. Det er i tillegg mange interessante konflikter og nivåer i boken.

Miller bruker poesiens symbolske kraft, som da boken åpner på Versailles med et rykte om en gammel elefant som bor der i skjul.  Selve kirkegården les Innocents i seg selv er jo selvsagt også en eneste stor metafor på det gamle regime og utrenskingen et bilde på revolusjonen som snart følger. Det er imponerende.­­­­  Miller balanserer fint den mørke tonen med vennskap, forelskelse og humor. Det er heller ikke en utnyttelse av det morbide kirkegård elementet, dvs. han bruker ikke det potensielt makabre til å overdramatisere eller score billige poeng. Han bare beskriver utgravingen slik Baratte opplever den. Barattes egen utvikling går langs en annen akse, likevel henger de to sammen. Det er et flott portrett av et urolig Paris like før revolusjonen. Komplett fascinerende.

I begynnelsen av januar vant som nevnt Andrew Miller Costaprisen i kategorien Beste Roman 2011 med denne boken. Det er en utmerket og verdig vinner. Tirsdag 24 januar kåres hovedvinneren av Costaprisen blant alle de fem kategoriene. De andre fire kategoriene er Debut Roman, Biografi, Poesi, og Barnebok.  Mens Miller ble oversett av Bookerjuryen i år, vant han altså Costaprisen over Julian Barnes som også var nominert.

Costaprisen er kanskje ikke like kjent i Norge som Bookerprisen til nå, men noen husker den muligens som the Whitbread Award. Costa Coffee overtok prisen i 2006 og siden det har den vært kjent som Costaprisen.  Det er en flott pris med en stolt tradisjon som nå blir viktigere og viktigere for hvert år. Prisen er bare åpen for forfattere fra Storbritannia og Irland. Jeg er veldig glad i prisen fordi den løfter frem gode forfattere av alle typer.   I fjor vant for eksempel Edmund de Waal i kategorien beste biografi med den praktfulle The Hare with Amber Eyes (Haren med øyne av rav).

Jeg skal oppdatere dere i neste uke om hvem som vant selve hovedprisen.  I mellomtiden ønsker jeg alle noen fine leseopplevelser i helgen!

 

Relaterte innlegg:

7 Comments

  1. Strålende omtale! Jeg er veldig glad i både Paris og gotikk, så kanskje dette er en roman jeg bør sjekke ut? Omtalen din gjorde meg i allefall fristet 🙂

  2. Det går ikke an å bare kjøpe fire-fem bøker i måneden når slike fristelser dukker opp hele tiden. Dette var spennende og jeg er VELDIG fristet. Tror den må bestilles snart, og det samme må The Hare with Amber Eyes. Jeg er så glad for at det finnes en blogger som konsentrerer seg om utenlandsk litteratur (spesielt siden det først og fremst er romaner det handler om) – du skriver om så mange bøker jeg sikkert ikke hadde funnet på egenhånd, som jeg ikke vil gå glipp av. The Hare with Amber Eyes har jeg sett i bokhandler i byn, men jeg har verken hørt om Pure eller forfatteren. Jeg liker «ekstra»-informasjonen du tar med også, om priser og tidligere prisvinnere. Keep up the good work 😉

  3. Denne har stått på ønskelisten min en stund og nå ble jeg bare enda mer overbevist om at den skal leses etter hvert.

  4. var på spøkelsestur i Paris for litt siden, og stoppet ved en liten plass med fontene som tidligere var Les Innocents.. veldig interessant historie! spennende og ekkel… så denne boken vil jeg også lese!! 🙂

  5. Silje, tror du vil like denne boken 🙂 let me know 🙂

    Labben, skjønner hva du mener, det er så utrolig mange bøker! Kunne ønske at jeg hadde tid til å lese alle. Tusen tusen takk for generøse og gode ord, det er veldig inspirerende å få slik feed-back 🙂 🙂

    Bokelskerinne, ja dette er en veldig lesbar bok! Håper du blogger om den når du leser den 🙂

    Karoline Juliane, en slik spøkelsestur høres fantastisk ut, det fikk jeg veldig lyst å forsøke neste gang jeg reiser til Paris!

  6. Takk for godt tips! Jeg sender det videre til litteraturgruppen mon, som nå har eksistert i snart 11 år. Vi ender ofte opp med norske romaner, siden vi ikke har hatt kapasitet til å følge med på det engelskspråklige. Men bloggen din hjelper oss og er veldig inspirerende!

    Hadde møte i går og diskuterte Innsirkling I og II av Carl Frode Tiller. Trøndelag blir aldri det samme for meg etter det. Huttetu!

  7. Lisa,- tusen takk for kjempehyggelig kommentar! Det er så hyggelig at du kommer innom bloggen:-))) xx

Leave a Comment