The Marriage Plot; strålende fra Eugenides

Denne boken er så god at det bare er latterlig.  Latterlig at Stella Rimington som ledet Bookerprisens jury iår forklarte at juryen ville prioritere lettleste romaner fremfor gode som man kanskje måtte slite med. Det var i retrospekt et utilgivelig trekk av en Bookerpris juryformann.  For med det synes hun å implisere at det er en kløft mellom underholdende litteratur og god skjønnlitteratur. Men hele poenget med Bookerprisen er jo at det skal være likhetstegn mellom de to. Og er det én eneste bok som demonstrerer dette bedre enn noen annen akkurat nå, så må det være The Marriage Plot.  Kanskje det måtte en amerikaner til.  Den er intelligent. Den er interessant. Den har mange lag.  Viktigst av alt, den er en absolutt fryd å lese.

Boken har en uimotståelig energi. Skrivestilen varierer fra slentrende og muntlig til flytende beskrivelser av dekonstruktivisme og teologiske analyser. Overgangene i boken er sømløse og teknisk imponerende, og boken har en beundringsverdig naturlighet. Teksten og historien drives slik fremover at man skulle kanskje tro at denne boken er skrevet over kort tid. Faktisk er det motsatte tilfelle.  Eugenides skriver kun omtrent en roman hvert tiår. Den første, The Virgin Suicides, som kom ut på nittitallet er kultboken som omhandler fem søstre som begår selvmord.  Med Middlesex i 2003 som beskriver en hermafroditt vant Eugenides Pulitzerprisen. Nå åtte år senere har han skrevet ferdig en ny bok, men denne gangen er temaet langt mer konvensjonelt.  Likevel er det fellestrekk. Eugenides er en mester i å skildre unge mennesker.  Som med sine to tidligere romaner er The Marriage Plot en bli-voksen historie. Samtidig er det en college romanse. Ikke minst er denne boken også en herlig bok om hvordan bøker påvirker livene våre. Det er søken etter religiøs sannhet, og en kamp mot mental sykdom.

There’s no happiness in love, except at the end of an English novel.’

Det er tidlig på åttitallet. Madeleine Hanna er en pen pike av solid hvit overklasse bakgrunn. Hun studerer semiotikk og litteratur på Brown University.  Et av kursene er The Marriage Plot: Selected Novels of Austen, Eliot, and James. Hovedbudskapet er at romanen nådde sitt høydepunkt med ekteskapsplottet.  Etter det forsvant har romanen aldri vært det samme. ‘In the days when success in life had depended on marriage, and marriage had depended on money, novelists had a subject to write about..Sexual equality, good for women, had been bad for the novel.  And divorce had undone it completely…What would it matter whom Emma married if she could file for separation later?’

Det er midt i dekonstruktivismens glansdager, og Madeleine forsøker å finne ut av Derrida, Foucault og Roland Barthes.  Hun vil så fryktelig gjerne like den nye tenkemåten for å bli beundret og akseptert av sine medstudenter,  og hun anstrenger seg virkelig.  Likevel lengter hun i skjul tilbake til den klassiske skrivestilen, til setninger som logisk følger hverandre.   Eugenides gjenskaper snobberiet og den akademiske entusiasmen for dekonstruktivismen,  ‘isme-veldet’, og denne perioden på en nyansert og treffende måte.  Var det i retrospekt bare et tilfelle av  «Keiserens Nye Klær»? Og hvordan fikk dekonstruktivismen så stor innflydelse og makt? Eugenides beskriver teoriene lett og elegant (en bragd i seg selv),  før han harsellerer med dem gjennom skikkelser som studenten Thurston: «It’s readable and everything,» he said. «And well argued and all that.  But it’s just a question of whether you can use a discredited discourse -like, say, reason- to explicate something as paradigmatically revolutionary as deconstruction.» Noen vil kanskje synes at Eugenides bruker litt for lang tid på litteraturteori i begynnelsen av romanen.  Andre vil trolig more seg kostelig, og ikke bare folk som studerer litteraturvitenskap, selv om det er en gavepakke til dem.  Arkitekturstudiet som jeg tok var også full av Derrida, Barthes og Eco.  Skrekken og skammen for å ikke forstå teoriene gikk ikke bare blant studentene, men gjennomsyret foreleserne også.

Madeleine har noen forhold på college, men ingen er alvorlige. Inntil treffer hun den enigmatiske Leonard våren før hun er ferdig med studiene. Når boken begynner har de slått opp, og Madeleine har ikke et sted  bo fordi hun trodde hun skulle flytte inn med ham.  Hun har studert kjærlighet i litteraturen i fire år. Likevel greier hun ikke å overføre noe som helst til sitt eget liv. Enda verre, når hun kommer ut i den virkelige verden finner hun ut at hverdagen er en helt annen enn den hun så for seg da hun studerte. Hvordan skal hun klare å skape et yrke av kjærligheten til bøker?

Leonard presenteres først gjennom Madeleine i boken.  Han er mystisk,intens, briljant og humørsyk. Måten Eugenides fletter ham ut og inn av handlingen, holder igjen informasjon, og sirkler ham før han tilslutt fokuserer på ham, er elegant og smart. Når vi endelig ser ham helt, er det et sårt og uforglemmelig møte. Leonard er bokens hjerte. Uten å avsløre for mye kan jeg si at det er et portrett helt ulikt noe jeg har lest på svært lenge. Amerikanske kommentatorer har gått langt i å sammenligne Leonard med David Foster Wallace, Eugenides samtidige som begikk selvmord i 2008. Eugenides benekter konsekvent dette.

Hvis Leonard er bokens hjerte, er tredjemann i dette trekantdramaet, Mitchell, bokens sjel. Mitchells historie er faktisk lik Eugenides egen.  Han dro til India og jobbet for Moder  Theresa.  Han er halvt gresk og tenkte på å konvertere til katolisismen.  Han studerte religiøs filosofi på universitetet .  Mitchell og Madeleine er bare venner, men han ønsker å være mer. Et par ganger har de nesten blitt et par, men øyeblikket passerte og muligheten forsvant. Hun avviste ham temmelig likegyldig og mer eller mindre glemte ham. På sin side kan han aldri glemme henne.  Han har en visjon av at det er Madeleine han skal gifte seg med, og han gir ikke opp.  Men Madeleine er oppslukt av Leonard. Jo mer livet hennes blir flettet inn i hans, dess mer forsvinner hennes egen fortellerstemme. Noen lesere vil kanskje etterlyse det. For meg var dette tvertimot et troverdig portrett ikke bare om hvor oppslukende en ung og uerfaren kvinnes kjærlighet kan være, men også hvor selvutslettende den kan bli.

I en periode der flere og flere vender bort fra religion, utforsker Mitchell religion og idealisme, godt inspirert av professoren Richter.  «Richter insisted that unquestioning nihilism was no more intellectually sound than unquestioning faith. It was possible to pick over the corpse of Christianity, to pound its chest and blow into its mouth, to see if the heart started beating again. I’m not dead.  I’m only sleeping.»  Mitchells søken trekker assosiasjoner til Stephen Dedalus i James Joyces “A Portrait of the Artist as a Young Man”, og Eugenides har også bekreftet denne påvirkningen i sitt eget liv.

Gjennom Mitchell beskriver Eugenides en generasjon som søkte etter svarene til livets spørsmål i litteratur og ikke i religion.  Det er naturlig å sammenligne med Jonathan Franzen, en av de andre jevngamle forfatterkollegaene til Eugenides.  I Frihet tar Franzen opp spørsmålet om man har endelig frihet når man ikke lenger er bundet av religiøse og politiske normer.  Kan man da gjøre som man vil?  Hva vil total frihet fra de gamle krav og normer innebære? Eugenides fører denne diskusjonen enda lenger ved at han reintroduserer religion.  Rettere sagt, han reintroduserer bevisst tema som hvordan kan jeg være et godt menneske? Hva vil det si?  Er livet meningsløst, eller har det mening? Hvordan bør jeg leve livet mitt?

Eugenides har beskrevet forholdet sitt til Franzen som vennskapelig rivalisering, men sier at de har vokst seg ut av det etter hvert som de er blitt eldre. ¨We’re growing out of it now that we’re hitting middle age, but as young writers you feel a comradeship, and of course you feel a bit of jockeying too is inevitable. We’re friends and we’ve gone along our own paths, we’re very different writers so it doesn’t come down to fisticuffs.¨

En av de mest opplagte forskjellene mellom Eugenides og Franzen, er at der Franzen er realistisk til punktet av deprimerende, er Eugenides varmere og mer empatisk. Eugenides har som nevnt et unikt talent i å beskrive unge mennesker. Fyll, flauser og tilfeldig sex. Stoffmisbruk. Men også idealismen og intensiteten. Hjelpeløs kjærlighetssorg og en usikkerhet som er til å ta og føle på.  The Marriage Plot gir oss tre hovedpersoner som er følelsesmessig dypt engasjerende.  Den viser oss hvor sårbar ungdommen er.  Den viser at veien til alteret er ikke noe lettere idag enn det var på attenhundretallet.  Den viser også hvordan bøker ikke bare kan påvirke oss, men forandre livene våre.  På den måten er dette kanskje til syvende og sist en bok om bøker.  Romanen åpner da også slik: ‘To start with, look at all the books.  There were her Edith Wharton novels, arranged not by title but date of publication; there was the complete Modern Library set of Henry James, a gift from her father on her twenty-first birthday; there were her dog-eared paperbacks assigned in her college courses, a lot of Dickens, a smidgen of Trollope, along with good helpings of Austen, George Eliot, and the redoubtable Brontë sisters.

Det eneste skår i gleden ved å lese denne romanen er at etter jeg var ferdig demret det for meg at nå er trolig opp mot ti år til neste roman fra Eugenides.  Det er en virkelig deprimerende tanke.

NB! The Marriage Plot blir utgitt i Norge på norsk sommeren 2012.  Denne anmeldelsen gjelder den engelske utgaven. 

Relaterte innlegg:

5 Comments

  1. Denne boka høres ikke bare ut som ei gavepakke til litt.studentene, men mer som den burde vært pent innpakket og under juletreet til MEG.
    Ingen tvil om at denne blir bestilt så fort som mulig
    , og takk for glitrende omtale!

  2. Jeg er overbevist. Må nok gi Eugenides en ny sjanse. Jeg likte filmen The Virgin Suicides, men kom aldri helt inn i boken. Men det er mange år siden, og jeg vil gjerne lese ham med ferske (og eldre) øyne.

    Spørsmålet er: Skal jeg forsøke meg på en gjenlesning av The Virgin Suicides, eller skal jeg lese en av de to senere bøkene? Hvilken vil du anbefale?

  3. Ingalill, håper virkelig du liker den! Jeg syns som du forstår at den var helt herlig. -Egentlig er det et prinsipp i livet mitt forøvrig å ‘underpromise-overdeliver’, men blant gode lesevenner kan man jo vise begeistring…når/hvis andre er uenig er jo det bare interessant.—Gleder meg til å høre hva du syns:-)

    Labben, jeg orket ikke The Virgin Suicides, ble litt for morbid for meg. Middlesex og The Marriage Plot er veldig anderledes enn den. Jeg ville gått rett på The Marriage Plot. Håper veldig du liker den:-) Den er jo komplett forskjellig i skrivestil fra nydelige Barnes og de vakre irske forfatterene som jeg er fascinert av om dagen, men det er en del av gleden!

  4. Jeg måtte le da jeg leste dette, for jeg tenkte at boken like gjerne kunne hatt undertittelen «Til Line». Det høres ut som han skriver om alt som er gøy i bøker, inkludert 1800-tallsromaner og et kritisk blikk på litteraturteori. Det spørs om jeg klarer å vente på den norske oversettelsen. Den skal uansett leses. Takk for strålende anmeldelse og ypperlig tips!

    • Jeg har også en følelse av at du vil like denne boken veldig godt, but you never know, you know! Gleder meg til å høre hva du syns!

Trackbacks/Pingbacks

  1. The Marriage Plot – Jeffrey Eugenides « KNIRK - [...] morsomt og godt skrevet, når det ikke helt opp hos meg. Les heller Janke sin omtale eller hos Har du lest.…

Leave a Comment