Tigerens kone – The Tiger´s Wife

Hvis du er interessert i amerikansk samtidslitteratur har du hørt en del om The Tiger’s Wife det siste året. Sammen med A Visit From the Goon Squad og Freedom er dette kritiker og publikumsyndlingene som er blitt skrevet om overalt, på begge sidene av Atlanteren. Tea Obreht skiller seg fra de to andre ved sin unge alder (hun er 26) og ved at dette er hennes debut. Men allerede lenge før boken ble utgitt var hun berømt. Mesteparten av boken ble skrevet som masteroppgave i Creative Writing på Cornell University. Utsnitt av The Tiger’s Wife ble trykket i New Yorker i 2009 til almenn beundring og bladet ryddet også en plass til henne på prestisjelisten sin for unge forfattere; 20 Best Writers Under 40. En ny stjerne var født på den litterære himmelen.

Den unge serbisk-amerikanske forfatteren selv ser heldigvis ut til å ta dette med stor ro, og i alle intervjuer jeg har lest eller sett med henne virker hun utelukkende sympatisk, morsom og imøtekommende. Det er hyggelig. I sommer vant boken The Orange Prize 2011 og Obreht ble den yngste vinneren noensinne. Juryen begrunnet valget slik: «Obreht’s powers of observation and her understanding of the world are remarkable. By skilfully spinning a series of magical tales, she has managed to bring the tragedy of chronic Balkan conflict thumping into our front rooms with a bittersweet vivacity. Obreht celebrates storytelling and she helps us to remember that it is the stories that we tell about ourselves, and about others, that can make us who we are and the world what it is

The Tiger’s Wife beskriver betydningen av folkloren og mytene i et land som eksploderer i krig. På et annet nivå er det en bok om en kvinne og hennes bestefar. Den handler også om holdningene til døden gjennom krigene i Balkan. Som en kontrast til all overtroen og folkloren har Obreht to hovedpersoner som er leger. Det er et godt valg som gir bunn til mange gode refleksjoner om moderne/realistisk kontra tradisjonell/fatalistisk holdninger.

Selv om historien utspiller seg i et fiktivt land, er det likevel tydelig basert på det tidligere Jugoslavia der Obreht var født og tilbragte barndommen. Obreht har gjenskapt området på sin egen måte, men noen av inspirasjonene er med vilje gjennomsiktige; the Marshall er åpenbart Tito, og the City er Beograd.

En ung lege, Natalie, reiser hjemmefra for å vaksinere foreldreløse barn i et kloster i en landsby som nå ligger på andre siden av en ny landegrense i det oppdelte landet. Underveis får hun beskjed om at hennes elskede bestefar, en kjent kirurg, er død. Natalie visste at bestefaren hadde kreft, men omstendighetene rundt døden hans virker likevel underlige. Hun kommer frem til klosteret og mens hun vaksinerer barna holder en gruppe mennesker på å grave i markene bak klosteret. De leter etter levningene etter en slektning som ble etterlatt der 12 år tidligere under krigen. Landsbybeboerne tror at hvis de bare kan finne skjelettet hans og begrave ham ordentlig vil sykdommen som mange i landsbyen lider av forsvinne. Natalie vil selfølgelig heller behandle de overtroiske landbybeboerne medisinsk. Likevel forstår hun også behovet for å gi den døde en respektfull avskjed. Det er tross alt det samme behovet hun nå har selv. Hun tenker tilbake på bestefarens liv og forsøker å sette sammen historier han har fortalt henne for å forstå ham bedre.

Historiene Natalie erindrer om bestefaren er romanens hjerte og sjel. ‘Everything necessary to understand my grandfather lies between two stories: the story of the tiger’s wife, and the story of the deathless man. These stories run like secret rivers through all the other stories in his life.‘ Det er som om den purunge forfatteren bobler slik over av fortellerglede at hun ser en god historie overalt og ikke kan motstå å fortelle den. De forskjellige historiene er fra bestefarens barndom, Natalies ungdom eller i romanens nåtid. Etterhvert som de utspiller seg kommer Obrehts begavelse til fullt skue. Hun er i storform, skriver flytende og fengende, og formelig boltrer seg. Styrken ligger i beskrivelsene, blikket for detaljer, og de strålende karakterene hun skaper, med gode og interessante bakhistorier.

Kvinnen som gir boken sin tittel, tigerens hustru, er en døvstum kvinne som er gift med en brutal slakter som slår og mishandler henne på det groveste. I skogene utenfor den lille landsbyen der hun bor ser hun en tiger som har flyktet fra en dyrehage i den utbombede hovedstaden. Hun blir venner med den tildels tamme tigeren og gjør seg med det til hovedoffer for landsbyens sladder og vrede. Tilslutt bestemmer landsbyen seg for å drepe tigeren. Natalies bestefar er på dette tidspunktet en ni år gammel gutt med en sterk forkjærlighet for Ruyard Kiplings Jungelboken. Han forsøker å hjelpe tigeren og blir dermed kjent med den utskjelte og forslåtte kvinnen som aksepterer sin skjebne med fatning og verdighet. Tigeren er et sterkt og voldsomt symbol som er en rød tråd gjennom boken. Den representerer håp og motstandskraft.

The Deathless Man er en annen av historiene vi følger gjennom boken. Når Natalies bestefar treffer ham første gang er han begravet men viser seg å slett ikke være død, til tross for to skudd i bakhodet. Bestefaren utfordrer the Deathless Man til å drukne seg selv, og lover ham boken sin av Kipling, Jungelboken, hvis han overlever. Når The Deathless Man gjenoppstår forstår bestefaren at de vil treffes igjen og han må gi mannen boken han alltid bærer med seg og som han har delt både med Natalie og med tigerens hustru. De treffer hverandre igjen flere ganger. Mannen viser seg å være nevø av Døden selv. I en av bokens beste scener tungt ladet med forutanelse spiser de to middag sammen på et tomt hotell natten før et flyraid.

En annen tragisk skikkelse er jegeren Darisa the Bear. Som barn hadde han en sykelig storesøster, og etter hun får et epileptisk anfall forstår gutten at Døden er i huset. Han leter etter ham overalt for å jage ham vekk. ‘Death, winged and quiet, was already in the house with him. It hovered in the spaces between people and things, between his bed an the lamp, between his room and Magdalena’s- always there, drifting between rooms, especially when his mind was temporarily elsewhere, especially when he was asleep.’ Tilslutt begynner han å stoppe ut dyr om natten for å lure Døden ned i kjelleren slik at han ikke skal hente søsteren i soverommet ovenpå.

Obreht nevner jevnlig Gabriel Garcia Marquez som en av sine inpirasjonskilder. Påvirkningen er åpenbar. Men Marquez fører en lengt mer subtil hånd enn Obreht. Han fletter karakterene bedre inn i hverandre,og han mister aldri synet av de menneskelige konfliktene og dramaene. Koloritten fra den kolombianske kulturen og de magisk-realistiske trekkene overdøver aldri de dype emosjonene, men bygger opp om dem. Obreht mangler totalt denne balansen. Hun er for ivrig og ubehersket og maler med for sterk pensel slik at resultatet blir overtydelige symboler og endimensjonale om enn fantastiske skikkelser. Hun klarer heller ikke å få frem lidelsen og dybden som gjør at Marquez er en av forrige århundres største forfattere. Handlingen og historiene i The Tiger’s Wife er tvertimot svært romantisert. Det er dessverre noe nesten Disney-aktig over en del av fortellingene. De groteske overgripelsene fra krigen i Jugoslavia blir ikke behandlet. Dette er ikke en smertefull bok om mord, krigsforbrytelser og voldtekter. Det skal det selvfølgelig heller ikke være. Det er og burde absolutt være rom for denne type fabulerende bøker fra en krigssone. Men her er det som om krigen nesten blir redusert til et eksotisk bakteppe. Det er på kanten til å være problematisk.

Samtidig går man glipp av litt av det denne boken handler om hvis man er altfor kritisk og krevende. Kulturlandskap. Fortellerglede. Historier. Myter. Og ikke minst betydningen av mytene og folklore for de fattige menneskene. ‘He learned, too, that when confounded by the extremes in life -whether good or bad- people would turn first to superstition to find meaning, to stitch together unconnected events in order to understand what was happening.’ På sin egen måte er dette en intelligent og velskrevet bok som helt sikkert vil finne et bredt publikum verden over. Som en Balkan versjon av et fargerikt Chagall maleri, med felespillere, geiter, og selvfølgelig, tigere. Boken fanger noe så diffust som folkesjelen og gir forståelse for et område de fleste av oss ikke vet nok om. Det er en viktig kvalitet i seg selv.

Det er overraskende at denne boken vant Orangeprisen 2011. Obreht selv var tydelig forbauset. Mon tro om ikke den æren gjør henne en bjørnetjeneste. For det setter forventningene til boken urealistisk høyt. All promoteringen og oppmerksomheten lover noe som boken ikke klarer å levere. Boken, og jeg vil tro Obreht selv, hadde vært bedre tjent med konseptet ‘underpromise-overdeliver’.

Personlig syns jeg New Yorker traff mål bedre med å kåre henne til en av de 20 beste forfatterene under 40. Det leder tankene i mer korrekt retning, nemlig en ung forfatter med potensial. Tea Obrehts alder blir hele tiden trukket frem, og det er relevant. Denne spennende forfatteren trenger nå ro fremover for å modne og utvikle seg slik hun egentlig burde, borte fra rampelyset, borte fra alle professorene ved det rådyre og profesjonelle forfatterprogrammet på Cornell, og alene med sin penn finne sin stemme.

The Tiger’s Wife er nå utgitt på norsk som Tigerens kone.  Denne anmeldelsen gjelder den engelske utgaven.

Relaterte innlegg:

8 Comments

  1. Fantastisk anmeldelse! Jeg leste første halvdel med øynene halvveis lukket, for jeg trenger virkelig ikke enda en tittel på ønskelisten:-) Jeg puster lettet ut etter konklusjonen din. Kan hende leser jeg boken en dag, men det blir i hvert fall ikke løp og kjøp. Synes forresten det er et godt poeng det med bjørnetjenesten, for man bør aldri ha skyhøye forventninger til en debutant. Det tar som regel noen bøker før ting virkelig sitter. Men slik blir det dessverre når bøker skal selges for enhver pris, istedenfor å fokusere på den langsiktige utviklingen av forfatterskap.

    • Ja,forstår godt at du heller vil prioritere andre bøker fremover, og du har jo også virkelig en veldig spennende leseliste foran deg som jeg gleder meg til å følge både direkte og indirekte:-))
      Tiger’s Wife var interessant å lese for å se hva alt oppstyret rundt denne forfatteren dreier seg om. Helt enig at det kan være så kynisk når bøker skal vinkles og selges for enhver pris. Jeg leste også at Obrehts opprinnelige forlegger var ny i bransjen og jeg må innrømme at underveis i lesingen forbauset det meg at ikke en eller annen redaktør hadde forsøkt å stramme henne inn, og fått bedre frem hovedhistorien som forsvinner litt i all det fabulistiske.

  2. Denne har jeg i bokhylla, foreløpig ulest, men hadde ikke fått med meg noe særlig av hypen (takk, masteroppgave), så jeg har levd rimelig lenge i god tro om at jeg hadde funnet noe som virket som en skjult skatt. Fillern heller ^^ Men spennende å lese omtalen din, og særlig tankene om mottakelse og leseopplevelse. Hvordan boka fremstilles gjennom forlag og typiske første-lesere som anmeldere og nominasjonskomiteer blir jo nesten en integrert del av opplevelsen hvis det blir omfattende og intenst nok (hei, Knausgård!). Og noen ganger kan det nok også fullstendig overvelde eller spenne bein på en stakkars bok. Skal bli interessant å lese den, selv (eller kanskje særlig) med disse tingene i bakhodet.

    • Elizabeth, kunne ønske du fremdeles kunne se på denne boken som en skjult skatt- for på sin måte er den det:-)) Store deler av boken er vidunderlig. Det er vel ulempen med å lese anmeldelser; at man ikke er nøytral lenger. Det var absolutt tilfellet med meg og denne boken, jeg hadde så skyhøye forventinger. Som om det var en ny Salman Rushdie fra Balkan området. Eller en Marquez. Og The TIger’s Wife er en vakker bok, men Obreht er jo ingen ny Rushdie. Det hadde jeg heller ikke forventet hvis ikke den var Orangeprisvinner eller promotert så entusiastisk i amerikanske aviser. Og som du sier, når bøker blir ‘hypet’ nok greier man nesten ikke skille det fra leseropplevelsen, good or bad. Det er et virkelig tankekors.

  3. For en fantastisk blogg – jeg fatter ikke at jeg ikke har funnet deg før..

    • Tusen tusen takk:-))) Og så hyggelig at du har funnet bloggen nå!

  4. Jeg sitter å leser boken nå, men har ikke klart å få noe grep på den. Derfor tenkte jeg skulle google litt for å finne ut om det er jeg som er problemet, eller om det er noen som kan gi meg noen svar på hvorfor jeg ikke blir så inspirert til å lese den ferdig. Takk for svar 🙂 Jeg hadde blant annet ikke fått med meg at det var snakk om et fiktivt sted, og fikk ikke alt til å gå helt opp, noe som irriterte meg veldig. Jeg leser den norske versjonen, og på baksiden står det at jeg kan forvente meg et fantastisk epos og at forfatteren er et litterært vidunderbarn. Siden jeg ikke helt følte at dette stemte, så undret jeg meg litt. Veldig enig med det du skriver…

    • Hei Anja, beklager at det har tatt meg litt tid å svare her, jeg har holdt på å flytte hus og alt har vært litt kaotisk.
      Jeg ble så glad forå lese kommentaren din, fordi det skjer ofte med meg at jeg ikke tenner like mye på bøker som det virker som om andre gjør.
      For meg stemte det heller ikke at Obreht er et litterært vidunderbarn, og all hypen rundt er rett og slett betenkelig. Det er utrolig dumt at det går inflasjon i alle superlativene, fordi man blir så villedet.

Trackbacks/Pingbacks

  1. Nytt i bokhyllen | Lines bibliotek - [...] kone har fått svært mye oppmerksomhet i det store utland, og jeg ble nysgjerrig etter å ha lest Clementines…

Leave a Comment