Sebastian Barry: On Canaan’s Side

Lilly Bere er den klarøyde åttini år gamle hovedpersonen i den enestående romanen On Canaan’s Side. Hun har nettopp mistet sitt eneste barnebarn, Bill, som hun oppdro alene, og nå føler hun tiden er inne for å selv ende sitt lange liv. Bills død vekker gamle minner og før hun akter å følge ham skriver hun ned livshistorien sin.  «Nothing else on earth would have set me to writing. I hate writing. I hate pens and paper and all that fussiness.» Lilly går bakover i tid, og historien blander sømløst fortid og nåtid etter hvert som minnene strømmer på. Gang på gang har hun møtt motgang og utfordringer, men den stoiske hushjelpen, kokken, hustruen og moren har klart å  finne noe nytt å leve for hver gang. Men motstandskraften er i ferd med å ebbe ut.  Bill har tatt sitt eget liv som følge av traumer etter Irak krigen, og Lilly har allerede mistet en bror i første verdenskrig, en mann i den irske frigjøringskrigen og en annen mann i Vietnamkrigen.  Historien hun nedtegner er en episk men likevel svært personlig og intim fortelling som favner nesten et helt århundre i to konfliktfylte land, Irland og Amerika. Tvunget på flukt fra Irland som nittenåring med en mann hun knapt kjente etter at IRA utlyste en dødsdom over dem, finner hun et nytt liv ‘on Canaan’s Side’, i Amerika. Boken er like mye fortellingen om et Amerika i forandring som det er om vanskelighetene i Irland.

‘Bill is dead.  What is the sound of a eighty-nine-year old heart breaking?  It might not be much more than silence, and certainly a small slight sound.’ Boken åpner med det fortvilede spørsmålet.  Hva er lyden av et gammelt hjerte som knuses? Lilly husker lyden av porselensdukken hun mistet i kirkegulvet da hun var en liten pike. Men om hun sammenligner lyden med skjørt porselen, er følelsen det inngir sterk og intens.  ‘But the feeling of it is like a landscape engulfed in flood-water in the pitch darkness, and everything, hearth and byre, animal and human, terrified and threatened.’

Jeg regner meg som heldig for å leve i den moderne irske litteraturs gullalder.  Det har lenge vært en stolt tradisjon, og Dublin var kjent for forfattere som Shaw, Beckett, Wilde, Swift og Joyce.I dag er det en ny generasjon av irske forfattere som oversettes og leses verden over.  Anne Enright, Colm Tóibín, John Banville, Roddy Doyle og Sebastian Barry. Mange av bøkene skildrer armod og harde levekår. Så hva er det som trekker så mange lesere til disse triste historiene? Mye av svaret finner vi i skrivestilen, den utpreget poetiske måten å ordlegge seg på som nesten er blitt et fellestrekk for nåtiden store irske forfattere. Og blant disse er kanskje Sebastian Barry den aller tristeste og vakreste.  Han er ihvertfall den mest alvorlige.  Å lese ham er å bli med på en vandring i skjebnene til fattige irske menn og kvinner fra forrige århundre.  Det er sårt og smertefullt. Samtidig er det  gripende og dypt tilfredstillende. Som Lilly sier:  ‘To remember sometimes is a great sorrow, but when the remembering has been done, there comes afterwards a very curious peacefulness.  Because you have planted your flag on the summit of the sorrow.  You have climbed it. ‘

Sebastian Barry har utgitt flere diktbøker, og gjennom hele On Canaan’s Side skinner poeten gjennom med setningene så praktfulle at man stopper opp for å virkelig nyte dem. ‘..the door was three times his width.  It was open, and I could see the black darkness within, and it amused me that the last sunlight of that day might quite soon inch its way along our red-bricked wall and peer ever so briefly into the house, like a person with a candle.’

Et fellestrekk for Sebastian Barrys bøker  er at mange av karakterene  i slekt med hverandre.  Flere  av dem skildrer forskjellige medlemmer av Dunne familien, irske lojalister som var taperene etter Påskeopprøret i 1916 og den påfølgende frigjøringskrigen. Dublins politisjef James Patrick Dunne i det britiske regimet er den tragiske helten fra Barrys mest kjente skuespill, “The Steward of Christendom” (1995). Mesterverket The Long Long Way skildrer sønnen hans, den unge, uskyldige soldaten Willie Dunne mens han kjemper og forsøker å overleve under første verdenskrig i det som er den tristeste og mest gripende krigsromanen jeg noensinne har lest. Hjerteskjærende. Mens den skildrer krig i all sin grusomhet, fortvilelse og ensomhet gjennom en enkelt soldat,  handler i hovedsak On Canaan’s Side om hvordan krigen påvirker kvinnene.  Hovedpersonen Lilly i On Canaan’s Side er søsteren til Willie Dunne fra The Long Long Way. Boken beskriver hvordan mennene dør, og kvinnene overlever gjennom et sterkt fellesskap fordi de alle er ofre, uansett hudfarge eller inntekt.  Boken har et sterkt og tydelig pasifistisk budskap om konsekvensene av krig, i alle typer og former.  Det er også en bok som handler om hukommelse og minner, i likhet med flere andre av de Bookernominerte bøkene iår. Den nesten nittiår gamle fortelleren har en stemme forbløffende blottet for bebreidelser eller bitterhet. Både seig og beskjeden har hun akseptert sin ekstraordinære skjebne forlengst. Hun er selve arketypen av den gamle enken som overlevde og som nå kan sende sin livskunnskap videre nedover generasjonene. Bortsett fra at det ikke fins noen overlevende igjen å gi den videre til.  Det er bare oss, leserene.

On Canaan’s Side kunne vært en svært sober og nedslående roman. Istedet synger boken med Lillys irske overlevelseskraft og amerikanske håp. Ikke en bok å sluke på trikken med ipod’en på øret. Dette er boken å lese langsomt foran peisen i vinter, et kapittel om dagen, i ro og fred. Nedenfor er et lite utdrag, ikke vedmodig, men tvertimot en eneste jublende setning som strekker seg over flere sider i en Joyce inspirert stream-of-consciousness.  Den skildrer minnene fra en sjelden fridag da Lilly, beileren Joe og den nære venninnen Cassie tar berg-og-dal-banen sammen i en fornøyelsespark i Cleveland:

We poised, three beating hearts, three souls with all their stories so far in the course of ordinary lives, three mere pilgrims, brilliantly unknown, brilliantly anonymous, above a Cleveland fun park, with the wonderful catastrophe of the sunlight on the river, the capricious engineering of the tracks, the sudden happiness of knowing Joe, his clever kindness to Cassie, his shoal looks at me, I could see him, I could see him, glancing at my face, my body, wondering, wondering, his own eyes lit not only by the strange weather of that day, but something as strange within, Joe’s gathered stare, like a photograph of some old poetman, that you would see in a magazine, all balanced for a perfect moment, the past somehow mollified, the journey so far somehow justified, Tadg’s murder, my own faraway condition, fatherless and sister less, all poised in the gentle under-singing of the wind, coming up through the filigree of the fun car, raised to heaven, almost to heaven, Joe’s face behind me when I looked, beaming almost ecstatically, almost frightening, his head back, his eyes closed, his teeth bared, and maybe even laughing, if it wasn’t the mechanisms churning, bringing us to the tipping point, bringing us, bringing us, Cassie and me and Joe, here we are, so high, so high, oh paradise of Cleveland, oh suffering America, long story of suffering and glory, and our own little stories, without importance, all offered to heaven, to the sky and the river, to the stories of the houses, the streets, the passing decades, the worrisome future, then, oh, oh, gone beyond, thrown somewhat forward, our weight somehow in conspiracy with this matter of acceleration, our weight as if tearing us downward, as if we were for a moment forgiven by God,, and then rejected, in some sort of extravagant humourless, and cast down, instantly at speed, and then at worse speed and then worse, so that I saw Cassie’s cheeks dragged towards her ears, and flappy hollows bubble and boil there, and in the roar of our falling I heard Joe not laughing but calling out, screaming out, words I could not catch, words infected with wildness and happiness, and in me only terror and sickness, and stampeding thoughts, until, until, dropping sheer and sheer, suddenly down to the level we came, bottoming out, and Cassie weeping, weeping, and then holding on to me, her brave arms around me, and me trying to get my arms around her, not succeeding, but holding on, holding, my lovely Cassie, and she was weeping and then laughing, laughing and weeping, as if we had lived all our lives in two minutes, two minutes of falling and weeping, and I knew everything that had happened to me was just, because it led to this, and this was my reward, the infinite friendship of my Cassie.  

 

Relaterte innlegg:

2 Comments

  1. Veldig fin anmeldelse! Jeg har lest lite irsk litteratur, men tenkte jeg skulle prøve meg på selveste Ulysses neste år. Jeg ble oppløftet av at jeg klarte å henge med på stream of consciousness-utdraget over, og håper det er et godt tegn;-)

    • Tusen takk:-)
      Jeg leste litt av Ulysses for lenge siden men la den fra meg. Jeg forstod bare at det var ganske mye jeg ikke forstod…kanskje på tide å prøve igjen, og denne gangen lese litt om boken på forhånd! Jeg likte veldig godt Prortrait of an Artist as a Young Man.

Leave a Comment