Half Blood Blues anmeldelse

Half Blood Blues av Esi Edugyan tar oss tilbake i tid til 1939-40 i Berlin og Paris der jazzbandet the Hot-TIme Swingers forsøker å spille inn sangen Half Blood Blues samtidig som de forsøker å overleve i et Europa i krig. Jazzbandet spiller ikke bare i tyskernes øyne ‘tarvelig’ musikk, men er også utsatt fordi de alle er enten afro-amerikanere eller afro-germanere.

Samtidig veksler boken til 1992. Den nå 83 år gamle Sidney Griffith tenker tilbake på krigens dager og ønsker forsoning og tilgivelse. Han har fortellerstemmen i boken og det er en unik røst i en blanding av pigeon engelsk og ren poesi.  «We talked like mongrels, see — half German, half Baltimore bar slang.»  Leseren blir direkte adressert som ‘brother’ eller ‘man’. Det er en glitrende og troverdig stemme som passer perfekt til denne melankolske og stemningsfulle historien om kjærlighet, sjalusi, og jazzmusikk.

Sid kommer fra Baltimore og er sønn av to quadroons, og med hvit hud, rett hår og grønne øyne blir han tatt for å være hvit i Europa.  Han er den minst talentfulle av bandmedlemmene.  Selve stjernen i bandet er den skjøre 19 år gamle afro-germanske Hieronymous Falk. Når bandet flykter fra Berlin til Paris treffer de endog Louis Armstrong som blir overveldet av Hieros talent og vil spille inn en sang med ham.  Sid får ikke spille sammen med dem, og sjalusien stiger frem. Bedre blir det ikke da Delilah, kvinnen han forelsker seg i, bryter forholdet og synes å kun bry seg om Hiero. Hiero selv er en enigmatisk skikkelse, og det kunne til forveksling virkelig dreie seg om en av de store jazzlegendene. Han har det ikke lett.  I Tyskland er han i fare fordi han er mørkhudet.  Når bandet så flykter fra Berlin og kommer til Paris er han først i fare fordi han er tysk, og deretter, når Nazistene okkuperer Paris, igjen på grunn av hudfargen.  Bandet bor i leiligheten til Delilah.  Det gis fine skildringer av presset om å leve i skjul, om hvordan det tærer på nervene, om sulten, redselen og uvissheten som griper dem.  Hiero lengter en dag etter melk, og i strid med all fornuft går han ut midt på dagen for å kjøpe litt.  Sid blir med. Boken åpner med denne skjebnesvangre scenen, der stemningen er anspent og foruroligende.

Selv om boken begynner med Hiero, er dette en bok som handler om Sid.  Det er en karakterstudie i hvordan vissheten om hans middelmådige talent setter inn, og om hvordan han lider i selskap med den lysende begavede Hiero. Om Delilah, kvinnen han elsker og mister.  Sjalusien gjennomsyrer ham og setter etter hvert i gang en kjede med triste konsekvenser.

Det er mange gripende episoder i boken. En er når Hiero tar med seg Sid til dyreparken Hagenbecks i Hamburg.  Blant dyrene kommer de til en helt spesiell innhengning.

«These are the dangerous animals’, Hiero said bitterly. 

I just stared in amazement.  I wasn’t even clear on what I was seeing at first.  Then I swore softly.  

Cause it was people.  Black folk.  Barefoot, dressed in rags and bones. A group of jacks squatted on flat rocks in the mud, somking crude pipes, disks hanging from the earlobes.  Women sat in  a circle farther back, leopard-print cloths tied firmly round their privates.  With mortar and pestle they was pounding cornmeal, the powder of it dusting their feet.  And despite all the mud, despite the filth and the flies, their skin looked weirdly shiny.  All silvery black, like the zookeepers kept them buffed up like onyx. 

A ache come into my chest. ‘They keep people here?’

‘This just the African exhibit,’ Hiero muttered.  ‘They got one for Samoans, for Esquimaux.’ 

Jeg er glad i jazz, og boken er en god gave til jazzelskere. Den fanger stemningen blant jazzmusikerene på en levende måte, alt småsnakket mellom dem, og foholdet til instrumentene.  Jeg lengtet etter å lese om noen spillesesjoner, og når de kom skuffet de ikke.

‘It was the sound of the gods, all that brass.  It was the old Armstrong and the new, that mature distilled essence of a master and the boy he used to be, the boy who could make his glissandi snap like marbles, the high C’s piercing.  Hiero thrown out note after shimmering note, like sunshine sliding all over the surface of a lake, and Armstrong was the water, all depth and thought, not one wasted note.  Hiero, he just reaching out, seeking the shore; Armstrong stood there calling across to him.  Their horns sound so naked, so blunt, you felt almost guilty listening to it, like you eavesdropping.’

På tross av at det er mye vakkert i denne boken, er boken full av merkelige valg fra forfatterens side. Forholdet mellom Sid og Hiero er ikke noe troverdig. Det er heller inget dramatisk høydepunkt i fortellingen, og det tilogmed i en historie fra krigsårene som burde være full av dramatisk potensial.  Men det som er mest skuffende av alt er at den virkelige interessante historien, nemlig hvordan afro-germanske og afro-amerikanske jazzmusikere har det under krigen, blir skjøvet til bakgrunnen til fordel for karakterstudiet av Sid.  Den blir bare en atmosfærisk kulisse i stedet for selve historien som bærer boken.  Det er ordentlig synd, fordi selv om man til tider føler med Sid, er karakterstudiet hans egentlig ikke så interessant.  Sid har ingen utvikling i boken, han er svak og ikke spesielt sympatisk. Hiero, som virker mye mer interessant, forblir bare en skisse.  Det samme med Delilah, Chip, og alle de andre karakterene i boken.

En annen ting som svekker boken er at fortellerstemmen er svært inkonsekvent. Som nevnt er boken skrevet i en fantastisk sterk, muntlig slang.  Den har også en til tiders genuint poetisk røst.

«I remember the crowd been real quiet. Firelight was shining on the wet streets, the hose water running into the drains. Here and there, I seen teeth glowing like opals on the black cobblestones.»

Det er likevel altfor mange seksjoner som bryter med denne tonen.  Setningene blir lange, korrekte og akademisk malende. Da er det ikke er Sid vi hører, med åpenbart Edugyan selv som ikke klarer å gjennomføre fortellerstemmen.

Denne boken er nominert til Bookerprisen sin kortliste iår.  Det gjør at man naturlig nok setter ekstra krav til den, krav som boken på ingen måte greier å møte. Det er synd fordi det er så lett å finne feilene at man overser den stemningsfulle gjenskapelsen av den sene jazzalderen. Edmund Gordon skrev det så treffende i The Sunday Times for noen uker siden:

‘The trouble is that Half Blood Blues can no longer be treated as it deserves — as a punchy and atmospheric, if ultimately slightly lopsided, second novel — but must be approached as if it were one of the six best novels of the year; an idea so ludicrous that it becomes a lens through which the story’s faults are enlarged, and its virtues diminished. Making the Man Booker shortlist will doubtless be a very good thing for the author — for her profile and her purse — but it’s an out-and-out disaster for the book.’

Og dermed fortsetter kritikken av årets Bookerjury.

 

Relaterte innlegg:

Leave a Comment