Sex, løgn og Moskva; Snøklokker av AD Miller

Snowdrops handler om en engelsk advokat, Nick Platt, som går seg vill blant halvnakne jenter og snuskete dealer i Moskva i midten av forrige tiår. Skrevet av den tidligere Moskva korrespondenten til The Economist AD Miller, beskrives et sted der regler og lover er forvirrende kompliserte, men det gjør ikke noe, for ingen følger dem likevel.  Det er brutalt, korrupt og syder av ulovlige transaksjoner, prosjekter og ren kriminalitet.  ‘In Russia, there are no business stories.  And there are no politics stories.  There are no love stories.  There are only crime stories.’

Den hedonistiske og lurvete settingen er faktisk det beste med hele boken. AD Miller har åpenbart journalistens blikk for detaljer,  og det er levende skildringer av nattklubber, undergrunnen, enkle kontorer og billige leiligheter. Dette gjør at bakteppe til hele boken kommer til live på en strålende måte. Når Nick treffer jentenes ‘tante’ Tatiana første gang beskriver han mottagelsen slik: ‘The lounge she led us to was covered in a kind of hairy brown wallpaper, peeling a little in one corner where it met the ceiling, with a bookshelf full of old Soviet encyclopaedias and reports and a big wooden desk covered in green baize.  On the desk was the kind of Russian party spread I always dreaded, as inedible as it was extravagant.  It had probably cost her about a month’s pension and a fortnight’s cooking, all sweaty fish, jellied and unidentifiable bits of animals, Russian chocolate broken into clumps, blinis that were getting cold, sour cream and a special sweet cheese they fry in little rolls.’ 

Andre deler ved boken er ikke like overbevisende. Et problem er selve språket.  Det er ujevnt, klisjéfylt og repetitivt. Miller er ingen språkkunstner.  Mange av setningene blir lange og klønete.  Det er bemerkelseverdig dårlige metaforer og banale adjektiver (a killer cold, potato face). Alt for mange setninger begynner med ‘I think it was..’, eller ‘In Russia in the winter..’.

I tillegg er det overdeven bruk av ‘foreshadowing’  dvs små hint hele veien om hvor ille dette kommer til å bli. Det skaper forventning og bygger opp til et klimaks og en slutt som aldri kommer. Man forventer et Bang! og så kommer det istedet et lite pfff.  De tre forskjellige trådene i historien blir aldri knyttet sammen på en intelligent eller elegant måte, fordi det var aldri meningen. Boken er også skrevet som en tilståelse til hans nåværende forlovede, et ubegripelig trekk som ikke tilfører romanen noe som helst. Er det meningen at vi skal tro på at Nick forteller forloveden i det vide og brede om hvor sexy og deilig eks’en er og konkluderer med at han savner henne og Moskva?  Virkelig?

Kanskje det største problemet er at Nick har for liten utvikling i boken.  Fra første side fremstår han som sleip og slibrig. Det er for mange beskrivelser av unge jenter med korte skjørt og høye støveletter, for mange prostituerte og for mange nattklubber. ‘Masha and Katya were all curves and pelvic thrusts, with a dash of the simulated lesbianism that was then de rigueur on Moscow dance floors, unselfconscious as only people with nothing left to lose can be.’  Første gang han elsker med Masha sitter Katya i en stol og ser på, uten at Nick bryr seg. ‘It was kinkily disconcerting, but then the whole thing felt surreal, and the vodka took the edge off.’  Når han etterhvert sklir nedover den glatte veien til å bli medskyldig før han ender opp som offer har man ingen sympati for ham. Tvertimot vil vel de fleste tenke at han får akkurat som fortjent. Så hvis det var ment å være en historie om korrumpering fungerer det ikke så bra fordi han i utgangspunktet ikke var hverken spesielt uskyldig eller oppriktig.

Det er også beklagelig at boken manifesterer alle forutinntatte holdninger man har. Miller kommer egentlig ikke under huden på miljøet han beskriver og viser oss noe annet.  Det kommer ingen dypere innsikt om det russiske samfunnet. Man begynner å lese boken med et sett av fordommer og man avslutter boken med akkurat de samme fordommene.  Alle tenkelig klisjéer er tilstede.  Moskva som et Sodoma og Gomorra.  Den unge sexy russiske jenten som den onde fristerinnen.  De eldre menneskene som ofre.  Tegneserieskurken.  De andre expat’ene, alle degenererte halvkåte, alkoholiserte menn. Det blir for endimensjonalt og tungt, og ikke minst mangler det noe vesentlig, nemlig ironi. Der Graham Greene, som kanskje er mesteren i denne genren, skisserer den menneskelige siden av moralsk forfall lekende lett, klarer ikke AD Miller å løfte det av bakken.

Min konklusjon om Snowdrops er at det er mange underholdende og fargerike seksjoner som beskriver forskjellige aspekter ved Moskva på en levende måte. Man merker at det ligger genuin ekspertise bak. Men den skjønnlitterære siden er på langt nær like god. Det er sikkert det aller siste en ambisiøs journalist-som-er-blitt-forfatter har lyst til å høre, men denne boken hadde vært mye bedre hvis den var skrevet som en ren dokumentar, reiseskildring, istedet for en roman.

Snowdrops er en bok som sikkert vil finne sitt publikum og vil bli lest av svært mange med sin pirrende tematikk om den korrupte og dekadente siden av Moskva i Putinårene. Boken er nominert til årets Bookerpris, og er allerede den mest solgte boken blant de nominerte. Det kan jeg forstå, fordi den har noe umiskjennelig lettlest bestselger over seg.  Det jeg derimot ikke forstår er hvorfor denne middelmådige boken i det hele tatt ble nominert til Bookerprisen. Det er tross alt den engelskspråklige verdens mest ettertraktede bokpris. Da forventer man noe bedre enn dette. Årets Bookerjury sier at de vil ha frem lettleste bøker iår som skal ‘zip along’ når man leser dem. Nå blir denne komitéen i økende grad kritisert for ‘dumbing down’ hele prisen.  Som Catherine Bennett skrev i denne bitende artikkelen i The Observer for to uker siden;  ‘The Man Booker judges seem to find reading a bit hard. It’s a false notion to set ‘zippiness’ against literary merit. After all, nothing is a good read if it is badly written.’

Bookerjuryen skiftes ut hvert år, og det er i mine øyne noe av det som gjør prisen så spennende og interessant. Hver jury liker å markere seg, men samtidig følger de nøye med på de faglige debattene og lytter til kritikerne. I år var det kun Julian Barnes som ble nominert blant alle de kjente og etablerte forfatterene. Etter dette årets utspill kan vi sikkert forvente å se alle tungvekterene tilbake på listen igjen neste år.

 

 

 

Relaterte innlegg:

Leave a Comment