The Sense of an Ending av Julian Barnes

But time..how time first grounds us and then confounds us.

Noe av det som definerer oss som personer er minnene våre.  Så hva skjer når det man har basert livet sitt på viser seg å ikke være riktig?  Hva husker man, hva siler man ubevisst vekk, og hva, når det kom til stykket, skjedde egentlig?  I The Sense of an Ending, en roman på bare 150 sider, møter vi Tony Webster som nå er i sekstiårene og ser tilbake på livet sitt.  Fra ungdomsårene, helt mesterlig fortalt, blir vi kjent med kameraten Adrian Finn som er like unik og smart som Tony og de andre klassekameratene er middelmådige. Vi får høre om en gutt som begår selvmord fordi kjæresten er blitt gravid.  Vi blir også tatt direkte inn i en historietime, der diskusjonen går om hvem det er som skriver historien.  Er det seierherrene? Hvordan kan man i ettertid si hvem som har skyld i og hvem eller hva som utløste historiske hendelser? Julian Barnes gir oss selve hovedbudskapet i boken gjennom Adrians briljante svar til læreren:

‘ Indeed, isn’t the whole business of ascribing responsibility a kind of cop-out? We want to blame an individual so that everyone else is exculpated. Or we blame a historical process as a way of exonerting individuals.  Or it’s all anarchic chaos, with the same consequence.  It seems to me that there is -was- a chain of individual responsibilities, all of which were necessary, but not so long a chain that everybody can simply blame everyone else.  But of course, my desire to ascribe responsibility might be more a reflection of my own cast mind than a fair analysis of what happened.  That’s one of the problems of history, isn’t it, sir? The question of subjective versus objective interpretation, the fact that we need to know the history of the historian in order to understand the version that is being put in front of us.’

Hvorfor Tony fokuserer på akkurat disse hendelsene blir klarer etterhvert som historien utvikler seg.  Når han begynner å studere blir han kjæreste med Veronica.  Forholdet utvikler seg til tross for at hun dobbelkommuniserer og stadig holder igjen.  Så inviterer hun ham med seg hjem en weekend. Det blir et mareritt for Tony, der han hele tiden føler seg underlegen den vellykkede broren, foreldrene, og Veronica selv.  Denne skammen ligger ulmende i minnet i årene fremover.  Den eneste som er vennlig mot ham er Veronicas mor.

Ikke lenge etter denne weekenden, gjør de to det slutt.  Veronica inngår et forhold med Adrian, som nå studerer ved Cambridge og synes å utfylle alle kravene Veronia stiller. Forestill da sjokket når Adrian tar sitt eget liv. Tilsynelatende planlagt, som en konsekvens av en logisk, filosofisk utredelse. Livet er en gave som man har en menneskelig og moralsk plikt å avsi hvis man ikke ønsker det. Tony og vennene hans aksepterer denne forklaringen, ja nesten beundrer den.  Og med det forsvinner Adrian og Veronica ut av livet hans.

Det skal gå nesten førti år før Tony gjenopplever disse minnene, ved at han får et mystisk brev fra advokaten til Veronicas mor.  Hun har etterlatt en mindre pengesum til Tony, sammen med Adrians dagbok. Resten av boken blir nå en jakt for å avdekke hva skjedde den gangen, finne spor og sette sammen en ny forståelse av virkeligheten.  Han forstår ingenting.  ‘You still don’t get it.  You never did’, sier Veronica, tilbake i livet hans og akkurat like usjarmerende som før.  Selv om hun burde ha potensial til å bli en konfliktfylt og sterk skikkelse i boken blir hun det aldri, fordi hun er for skissemessig beskrevet.  Dette stemmer veldig godt med Tony som aldri forstår henne og ikke greier å lese henne. Likevel er handlingen i boken avhengig av at både Veronica og hennes reaksjonsmønster virker ekte og genuint. I mine øyne er de langt på vei ikke det.

Om Julian Barnes ikke beskriver Veronica så mye som jeg personlig kunne ha ønsket, så er han helt genial i å gripe fatt i Tony som menneske. Det er et gripende portrett.  Nyansert skilles det mellom hvordan Tony beskriver ungdomstiden og slik han er mot slutten av boken. Etterhvert som historien beveger seg fremover i tid forandres også stemningen. Tonen blir mer aksepterende og resignert. Årene på jobb, gift og med en datter, vies bare få sider i boken.  Alt er midt på treet. Alt er vanlig. Alt er Middle England. Han er blitt skilt, men har et uproblematisk og nesten kameratslig forhold til ekskonen.  Med datteren er et det samme, hverken nært eller fjernt. Den udramatiske, banale hverdagen er blitt hele livet hans.  Han nevner selv ikke ensomhet før mot slutten men vi lesere opplever den sterkt, ikke minst manifestert gjennom hans opplevelse av å ha fått en misjon i å finne frem til dagboken fra Adrian.  Livet hans får en ny mening, samtidig som han rystes av oppdagelsene. Mot slutten av romanen er stemmen melankolsk og undrende.  Det er som om jo mer Tony lærer, jo mindre forstår han.  Noe av det fantastiske med denne boken er at den ambivalensen følger boken helt til siste setning.  Det uavklarte, urolige er der hele tiden.

Barnes har et lite ess opp i ermet som han leverer mot slutten for at handlingen skal avsluttes som i en sirkel. Hele historien roterer rundt denne åpenbaringen. For meg var det problematisk at hverken denne hendelsen eller reaksjonene den utløste egentlig virker sannsynlig. eller tilfredsstillende.  I stedet for å spille opp mot dette poenget  kunne slutten med fordel vært mer dempet. Enda mer åpen.  I mine øyne er denne spede fortellingen så sterk at den hadde ikke trengt noe mer enn hva den er, nemlig en rørende refleksjon over ungdom, alderdom, tid, minner og anger. Et alvorlig og vakkert lament.

Relaterte innlegg:

2 Comments

  1. Fin boktomtale som egentlig setter gode ord på de tankene jeg satt igjen etter å ha lest boka. Jeg måtte lese de siste linjene på nytt flere ganger for å være sikker på at jeg hadde skjønt «tvisten» rett, og synes egentlig at hele greia ble litt «slengt inn der» på en unaturlig måte..

    • Jeg også følte at slutten ble litt ‘slengt inn der’! Jeg liker veldig godt Julian Barnes som forfatter, men syns ikke dette er hans beste:-))

Trackbacks/Pingbacks

  1. The sense of an ending – Julian Barnes « KNIRK - [...] bloggere har skrevet om boka: Skrift er litt skeptisk, Har du lest? og Julies Bokbabbel er fornøyd, og Migrating Coconuts…

Leave a Comment