Den fremmedes barn : The Stranger´s Child av Hollinghurst


The Stranger´s Child er en enestående vakker og velskrevet bok.  Problemet er bare at halvparten av de som begynner på boken ikke kommer til å orke å lese den ferdig.

Romanen er delt opp i seks deler og favner et helt århundre.  Den begynner en weekend sommeren 1913 på eiendommen ‘Two Acres’,  familiehjemmet til George Sawle som tar med seg hjem en venn fra Cambridge, den unge aristokraten Cecil Valance.  Valance er en vakker og bekymringsløs poet som både George og den 16-år gamle søsteren Daphne forelsker seg i.  Før han drar skriver Valance et dikt i minneboken til Daphne som han kaller ‘Two Acres’.  Diktet blir hans mest kjente, og etter at Churchill siterer diktet under første verdenskrig, representerer det selve England.

Neste del er i satt i 1926, og Daphne er blitt Lady Valance.  Hollinghurst venter med å forklare sammenhengen og hva som har skjedd siden sist, som for å vise oss hvordan man må legge sammen bitene selv når man skal rekonstruere fortiden.  Etter hvert lærer vi at Cecil er død og at Daphne er gift med hans ufyselige bror.  De neste fire delene hopper vi igjen fremover i tid, og nye personer introduseres.  En minneverdig tragikomisk skikkelse er en forfatter som jobber med en biografi om Valance som forsøker å innynde seg hos familien som åpenbart ikke kan fordra ham.  Det er en typisk Hollinghurst figur om outsideren som gjerne vil komme inn i varmen til de rike og mektige. Hollinghurst ironiserer situasjonen på en praktfull måte.

Hollinghurst har uttalt i flere intervjuer i den siste tiden at han ikke lenger vil stemples som en homofil forfatter.  Det stempelet har fulgt ham gjennom hele hans forfatterskap. Hans mesterverk In the Line of Beauty, oversatt til Den skjønne linje på norsk, var cross-over romanen om det politiske livet i Thatcher årene i London.  Romanen med en homofil hovedperson ble en umiddelbar suksess, omfavnet av massemarkedet, vant Bookerprisen og ble også filmatisert.  Også i The Stranger´s Child har forhold og vennskap mellom menn en fremtredende plass. Hollighurst har ikke noen saftige sexscener i denne boken, i motsetning til tidligere bøker. Denne gangen introduseres også en kvinnelig hovedperson. Likevel syder homofil lengsel gjennom hele boken. Det er knapt en eneste mann i denne boken som ikke er åpent eller i det skjulte homofil.  Et tema i denne boken er derfor beskrivelsen av homofiles hverdag gjennom hele forrige århundre.  Om undertrykkelsen, om fordommer fra omverdenen, om å leve dobbeltliv, og om kampen til å kunne stå frem som den man egentlig er.  Det er en viktig skildring.

Det er mange grunner til å lese Hollighurst.  For meg er det selve språket som bare overvelder. Han mestrer engelsk slik du nesten ikke vil finne noe annet sted.  Språket hans er så eksemplarisk at det burde være selvskreven lesing for alle engelsklærere verden over.  Ta følgende eksempel: ‘Mrs. Kalbeck was awfully slow on the stairs.  Wilfrid watched the rubbertip of each stick as it felt for its purchase on the shiny oak.’   Hvor mange mennesker kjenner egentlig den spesielle bruken av ordet ‘purchase’, som  her betyr å oppnå med anstrengelse? Det er denne forståelsen av engelsk og den formuleringsevnen som er unik.  Et annet vakkert trekk er selve musikaliteten i språket.  Det er rett og slett en estetisk fryd å lese Hollinghurst, uansett hva han skriver.  Han er en mester i å beskrive en middag, et selskap, eller en arkitektonisk perle så nøyaktig at du vil sverge på at den virkelig har eksistert.  Han er tilsvarende dyktig til å blåse liv i alle karakterene i boken, både hovedpersoner og biskikkelser, med betraktninger og handlinger.  Alt gjøres med samme subtile eleganse og tilsynelatende letthet. Høres dette ut som nesegrus beundring? Vel, det er det! Hollinghurst hylles av mange som den største engelske nålevende forfatteren, fordi skrivekvaliteten er så overlegen alle andre.

Det er noe umiddelbart gjenkjennende i spesielt de første to delene av boken.  Mange nevner Hollinghurst som en arvtager til Henry James.  Men her er mange andre assosiasjoner.  Det er jo klassisk engelsk herregårdslitteratur. Den unge Daphne minner om Briony Tallis i Ian McEwans Atonement, som ikke forstår det hun ser, nemlig det seksuelle forholdet mellom Cecil og hennes bror.  På den annen side minner hun også om Lucy Honeychurch i A Room With a View.  Brideshead Revisited dukker opp i tankene igjen og igjen når man leser om Valance familiens praktsted Corley Court, og de glamorøse menneskene som bor der.  Noen vil bli minnet om Ishiguros Remains of the Day.  Og sist men ikke minst, her er også svært mange paralleller til Possession av A. S. Byatt som omhandler biografier om poeter og et forsøk på å avdekke hemmelighetene i livene deres.  Så her er trekk fra mange kjente og kjære bøker, men til forskjell fra dem skjærer Hollinghurst bare et kakestykke ut av denne tilværelsen før han legger fra seg kniv og kakespade og går videre til en totalt anderledes setting.  Alle delene er gode, og Hollinghurst gir en herlig dybde, bredde og ikke minst tekstur til fortellingen.  Men etterhvert, når nok en ny person blir introdusert i en ny del, oppstår en slags frustrasjon fordi det er den opprinnelige historien som er den gode storyen, det er den historien man egentlig ønsker å følge.  Slik sett er boken litt skjev, fordi Hollinghurst gjenskaper eller fullfører ikke den dramatikken som begynnelsen av romanen legger opp til.  Det er åpenbart ikke meningen heller.

Man kan kanskje si at de fleste bøker enten er persondrevet eller handlingsdrevet.  Det vil si, enten er det selve handlingen som driver boken fremover, som i en god krim.  Det kan på den andre siden også være karakterdrevet, der utviklingen til en eller flere personer er det som driver boken fremover.  Det behøver ikke være så mye handling på det ytre plan, det er forandringen som skjer på det indre plan som er det viktige.  Så er det selvølgelig en enorm mengde bøker som er begge deler, både handling og karakterdrevet.   Det interessante er at The Stranger´s Child faktisk er ingen av delene.  Den er konseptbasert.  Derfor er denne romanen modig, og kanskje må man ha vunnet en Bookerpris for å tørre å skrive den. Hollinghurst har et hovedtema som han både utforsker og kommenterer i ro og fred: nemlig tid.  På det mest opplagte plan, hvordan tiden forandrer ryktet til en poet fra å være nærmest geniærklært til hundre år senere å bli ansett som en heller middelmådig dikter.  Eller hvordan holdninger til homofile forandret seg over et århundre. Men Hollinghurst utforsker også tid i mye bredere kontekst. Tid og hukommelse.  Tid og minner. Tid og forvrengelse av minner.  Tid som avslører.  Tid som fordekker. Tid som forandrer.

Det betyr helt konkret at limet i denne boken er faktisk hvordan de enkelte historiene henger sammen i tid.  Alle de viktigste hendelsen som skjer i denne boken skjer mellom de seks hoveddelene og blir kun referert til.  Ingen av dem blir beskrevet.  Cecil forfører Daphne.  Han dør i første verdenskrig. Daphne forelsker seg i Dudley.  Daphne forlater Dudley, og så videre.  Alle disse er dramatiske høydepunkter, hver og enkelt i seg selv, men ingen av dem blir skildret.  Fordi det er ikke hva Hollinghurst ønsker å fokusere på. Det interessante for ham er hvordan disse hendelsene blir skjult, glemt, avdekket eller misforstått.  Hvordan disse hendelsene blir behandlet over tid.

Det blir nesten litt arrogant å trekke med seg lesere på en vandring der han ikke gir oss det vi vil ha, nemlig den gode historien.  Ta et innlysende eksempel som skuespillet Måken av Chekov. Hovedhendelsene skjer også off-camera, uten at vi ser dem.  Men de viktigste scenene, som er reaksjonen på hendelsene, opplever vi i dyp menneskelig og psykologisk detalj.  I denne romanen derimot, og i sterk kontrast til In the Line of Beauty gir Hollinghurst oss ingen av delene.  Hverken de store dramatiske hendelsene, eller en tilfredsstillende reaksjon på hendelsene.  Hva sitter vi igjen med da?  Et knippe særdeles velskrevde og velkomponerte noveller, flettet sammen på et vis, men med mange gapende mellomrom og hull som leseren skal fylle ut selv. ‘Folds of time’, der akkurat som i virkeligheten de dramatiske krisene eller høydepunktene i livet forsvinner inn skyggen og fortiden.  Den vinklingen er naturligvis langt å foretrekke fremfor banal litteratur der alt er overforklart. Problemet er bare at Hollinghurst trekker det for langt, fordi de fleste av oss er ikke så utpreget intellektuelle.  De fleste av oss vil ha mer kjøtt og blod, mer av selve dramaet.  Det store dramaet, om liv, død og kjærlighet.

The Stranger´s Child er derfor ikke oppe på samme høye nivå som Hollinghursts tidligere verk.  Det er absolutt ikke en roman for alle.  Men hvis du vet hva du har i vente og aksepterer det,  vil ikke denne boken skuffe deg.  Tvertimot er det en nytelse fordi Hollinghurst er, vel, Hollinghurst.  Og selv om han ikke er på sitt beste, er han fremdeles så mye, mye bedre enn de aller fleste.

Relaterte innlegg:

2 Comments

  1. Men etterhvert, når nok en ny person blir introdusert i en ny del, oppstår en slags frustrasjon fordi det er den opprinnelige historien som er den gode storyen, det er den historien man egentlig ønsker å følge. Slik sett er boken litt skjev, fordi Hollinghurst gjenskaper eller fullfører ikke den dramatikken som begynnelsen av romanen legger opp til. Det er åpenbart ikke meningen heller. – See more at: http://hardulest.com/2011/08/22/anmeldelse-av-the-stranger%c2%b4s-child-av-hollinghurst/#sthash.3yQP4phY.dpuf

    takk! Jeg likte denne boken kjempegodt men følte liksom aldri jeg helt fikk det jeg ville. Jeg har lest boken på norsk så jeg lurte på om det kanskje kunne være noe som var blitt rotet bort i oversettelsen.

    Men jeg har uansett fått øynene opp for en særs spennende forfatter!

  2. Takk Karete for interessant kommentar. Jeg vet ikke hvordan oversettelsen er men boken er veldig fragmentert og litt vanskelig å gripe fatt i. Hollinghurst er en flott forfatter og The Line of Beauty er en strålende bok. Denne boken var jeg ganske ambivalent om, men jeg nyter skrivestilen. Den fragmenterte måten å skrive på har jo forresten tatt helt av blant andre forfattere, og det virker som om den måten å strukturere bøker på er noe vi kommer til å se mer av fremover.

Leave a Comment