Den glemte vals ; skarpt om utroskap.


The Forgotten Waltz er en skarp og livlig bok om utroskap fra den prisbelønte forfatteren Anne Enright.   Hun vant en av verdens mest prestisjefylte litteraturpriser, Bookerprisen, for The Gathering (Sammenkomsten).  Denne nye boken som blander humor, frekkhet, og melankoli er ikke bare helt på høyden med The Gathering, men kanskje enda bedre.

The Forgotten Waltz handler om Gina Moynihan som bor utenfor Dublin. Det er 2009 og hun går bakover i tid og forteller om forholdet sitt til den sexy, eldre mannen Seán Vallaly, om hennes eget ekteskap til Conor som faller sammen, og om Evie, tenåringsdatteren til Seán som får en alt større rolle i livet hennes.

På mange måter er Gina er den nye Emma Bovary.  Boken stiller interessante spørsmål om ekteskap, utroskap og skilsmisse. På attenhundretallet var utroskap og ønske om å gjøre noe så utenkelig som å bryte ut av ekteskapet høyst relevante og betente tema. I dag går halvparten av alle ekteskap i oppløsning likevel.  Er da utroskap et like aktuelt tema idag?  Er det ikke bare å skille seg og gå videre? Denne boken utforsker disse spørsmålene. Til syvende og sist er det også en bok som handler om å ta feil valg i livet, og om å måtte leve med konsekvensene.

Uken før jeg leste denne boken, leste jeg Siri Hustvedts Sommeren uten menn, det vil si, i hvertfall så mye som jeg orket før jeg la den fra meg.  Jeg liker godt Siri Hustvedts bøker, men for meg var Sommeren uten menn både kjedelig og slitsom.  Et par dager senere begynte jeg istedet på The Forgotten Waltz. Begge er historier om utroskap og dets konsekvenser. Det er faktisk så fristende å sammenligne de to bøkene at jeg ikke klarer å la det være. For etter bare noen få kapitler av The Forgotten Waltz forsto jeg hvorfor Siri Hustvedts bok Sommeren uten menn ikke er god nok.  For det første er det for lite handling i boken.  For det annet er det en ulidelig fortellerstemme som overanalyserer seg selv.  Til slutt er faktisk ikke hovedpersonens perspektiv som bedradd og forlatt hustru noe interessant, fordi det gir oss ingenting nytt.  Boken er som en påtrengende og selvmedlidende fremmed du treffer på toget som har lyst å gråte på skulderen din i tre timer. Hvem i all verden orker det?

På alle disse plan er derimot Anne Enrights The Forgotten Waltz glimrende. Først og viktigst er det et godt perspektiv, fordi historien fortelles ikke gjennom den sutrende og selvmedlidende forlatte hustruen, men av elskerinnen.  Slangen i paradiset, selveste fristerinnen.  Det er et strålende valg, fordi det gir fortellingen humor og nerve. Det gir også en handling, en bue der vi kan følge det pirrende forbudte forholdet fra starten og til det er etablert med jevnlige hotellbesøk, og til sist, skilsmisser for begge parter. Den siste delen handler om hvordan Gina motstridende går inn i rollen som stemor og fast partner.

I Gina gir Enright oss en sterk, troverdig og livlig fortellerstemme. Hør bare hennes utilslørte glede over å slippe å se svigerforeldrene igjen etter skilsmissen:  ‘I just can’t believe it. That all you have to do is sleep with somebody and get caught and you never have to see your in-laws again. Ever. Pfffft! Gone. It’s the nearest thing to magic I have yet found.’  Deilig egoistisk, uansvarlig, med mye humor, og med tydelig karakterbrister. Hun bryr seg langt mer om sin økonomiske situasjon enn om sin døende mor.  Er langt mer opptatt av hvor mye Seáns datter Evie stjeler av hans tid og oppmerksomhet i stedet for å se eller bry seg om hvor mye skilsmissen har skadet den unge jenten.  Underveis skaper dermed Enright en dobbel bunn under henne, hvor Gina forteller en ting, men vi som lesere ser langt mer.  Det er en uendelig mer sofistikert analyseform enn den Hustvedt driver med i Sommeren uten menn. Som lesere fyller vi ut historien.  Vi fordømmer, fryder oss i det skjulte, fortviler, og rister oppgitt på hodet.

Et annet grep som virkelig løfter denne romanen er settingen. Bakteppe i boken er den finansielle krisen som Irland befinner seg i, og handlingen speiler denne.  Forholdet mellom Gina og Seán begynner i boom årene som beskrives med fester, sommerhus, forskjellige typer hvitvin, og designerklær. På en konferanse i Sveits der de to blir elskere holder også Seán et innlegg som nettopp heter ‘The Culture of Money’ .  Gina aspirerer til den levestandarden hun ser rundt seg, ikke minst i generasjonen over. Seán tilhører nettopp den eldre generasjonen som har levd ut drømmene sine i en økonomisk velstand det viser seg å være umulig å opprettholde.  Etterhvert som den økonomiske nedgangen griper fatt i samfunnet, blir det klart at det er Gina og hennes generasjon som må plukke opp regningen for hele krisen.  Underlig nok gjør de det uten å protestere. Hvorfor aksepterer den yngre generasjonen å betale for behovene til generasjonen som skapte selve finanskrisen? Det er en sviende samfunnskritikk fra Enright. Dette temaet manifesteres ytterligere i Seán som allerede har en datter, og ikke vil ha flere. Selv hadde Gina og Conor i sitt ekteskap knapt inntekt nok til å kjøpe hus, og hadde ikke råd til barn. Nå må Gina ta over ansvaret for Evie mens hennes eget ønske om barn ulmer undertrykket i bakgrunnen.   Hun aksepterer sin skjebne uten å mukke.

På slutten av boken er kollapsen i den irske økonomien et faktum.  Paret bor i Ginas barndomshjem.  Det er umulig å selge ‘as if all the money in the country had just evaporated, you could see it rising off the rooftops like steam’.  Gina må som oss alle ta konsekvensene av valgene sine. Hun er irritert og sjalu på Evie som hun må dele Seán med.  Men hennes egen selvforakt lyser alt mer igjennom, og frustrasjon over det som hun ikke vil innse, men det som vi som lesere har forstått lenge allerede: Gina valgte feil, og nå er hun nødt til å leve med det.  Deri ligger det tragiske i denne moderne utroskapshistorien.  Og akkurat som  med de store romanene fra attenhundredetallet er det også en moral i denne, om enn med en besk vri for det enogtyvende århundre:  Vær forsiktig med hva du ønsker deg, ikke fordi det er uoppnåelig drøm, men fordi drømmen kan gå i oppfyllelse.

 The Forgotten Waltz er utgitt på norsk som Den glemte vals.  Denne anmeldelsen er basert på den engelske utgaven.

Relaterte innlegg:

6 Comments

  1. Jeg skjønner ikke hvordan det kan ha ungått min oppmerksomhet at Enright har kommet med ny bok. Nå skal den iallefall leses! Jeg elsket «The Gathering», og etter det jeg leser her, ser det ut til at jeg kommer til å elske denne også.

    • Boken er nettopp kommet ut, og har ikke blitt ‘lansert’ i Norge enda;-)
      Håper du sier ifra hva du syns om boken når du har lest den!

  2. For en fin omtale! Denne boka skal jeg absolutt lese.
    Likte godt sammenlikningen din med Hustvedt, ei bok som jeg heller ikke hadde sansen for.

  3. Takk:-) Jeg syns denne boken glitret, og den ligger fremdeles fremme på stuebordet mitt. Gleder meg til å høre hva du synes om den!

  4. Jeg ser at jeg tydeligvis ikke har sjekket ut bloggen din grundig nok. Er så glad for at det er noen andre som også har skrevet rosende om denne boken. Dessuten tenker jeg litt at jeg egentlig ikke hadde trengt å skrive noe om den når du har gjort det så bra.

    Ble også veldig glad for å oppdage denne forfatteren.

    • Tusen takk Karete, så utrolig hyggelig av deg.
      Anne Enright er bare helt fantastisk! Hun skriver så bra, og denne boken tok rett og slett pusten fra meg. Så strålende, tragisk og intelligent fremstilt—- mesterlig. 🙂

Leave a Comment