Når barn er hovedpersonen i en roman

Dickens har gitt oss flere av litteraturhistoriens mest minneverdige hovedpersoner som er barn! I et århundre der barndom var idealisert, skrev han eminente stofflige og flerdimensjonale beskrivelser av barn.

Hva er det med alle disse romanene i det siste som skal fortelles av en søt og uskyldig barnestemme? Dette året har gitt oss en slik stor publikumsfavoritt, Rom av Emma Donoghue. Pigeon English av Stephen Kelman, anmeldt her på bloggen for et par uker siden er på terskelen til tilsvarende stjernestatus. Felles for begge bøkene er at de har et barn ikke bare som hovedperson, men som selve fortellerstemme. (Les anmeldelsen min av Rom av Emma Donoghue og av Pigeon English av Stephen Kelman her.)  Hver gang jeg leser en voksenbok med barn i hovedrollen blir jeg umiddelbart skeptisk. Det er litt interessant å se på hva en forfatter oppnår med et barn i sentrum og hvorfor man tar det valget.  La det være sagt med en gang, det er risky og har mange fallgruver.

Et barns synspunkt kan selvsagt fungere i noen situasjoner, men i andre bare fratar det verdighet av noe som er tungt og fortjener ettertanke, spesielt når det gjelder andre menneskers smerte.  Å beskrive 11 september tragedien gjennom et barn (slik feks Jonathan Safran Foer gjorde i Ekstremt høyt og utrolig nært) blir for lettvint for meg.  Jeg ønsker ikke å lese en varm og rørende fortelling om 11 september. Jeg savner at det er mørkere, sintere og vanskeligere.  Er ikke det mer ekte?  Noen tema krever ganske enkelt en annen type behandling enn a ta på seg ‘sjarmerende barn’  brilllene. Da foretrekker jeg langt en voksen hovedperson, med fullutviklet personlighet. Med laster og dyder, med plikter og utviklet seksualiv, arbeid og bolig, vanskelige forhold, og alle de faktorene som gjør oss til mennesker.

Barn blir så alt for lett fremstilt som endimensjonalt gode.  Skjelmske, ja, men alltid gode og pure.  Det går til selve kjernen av hvordan samfunnet liker å se på barndommen. Tenk på Victoriatiden som dyrket barn som uberørte og rene inntil voksenlivet plutselig inntrer med all dets utfordringer og syndefulle laster.  Men inntil det – inntil de ble voksne – var de uskyldige og hvite som sne. Det som selvfølgelig ofte skjer i bøkene er at barnet likevel er nødt til å opptre som en voksen en gang i blant, for å drive handlingen videre, på tross av sin naive personlighet.  Da løser gjerne forfatteren dette ved at barnet er ekstraordinært begavet, uvanlig intelligent eller noe i den duren, men ellers uerfarne og barnslige (slik som i Ekstremt høyt og utrolig nært).

Det er et billig triks å spille på barn for å score følelsesmessige poeng. Det er nesten juksing, fordi alle situasjoner vi opplever vanskelig blir enda vanskeligere å takle hvis det skjer med et barn.  Det er jo ingenting vi frykter mer enn at barna våre skal lide.  Så det kan være en måte som middelmådige forfattere forsøker å manipulere oss for å fremtvinge en reaksjon vi ellers ikke ville opplevd. Ikke at alle forfattere som gjør det er middelmådige. Brukt sparsomt forsterker barn utvilsomt den følelsesmessige opplevelsen i en roman. Les videre!

Ikke minst brukes barn som hovedperson gjerne som et slags filter mot hvordan forholdene rundt dem egentlig er. Barn kan ikke forstå alt.  De er naturlige «upålitelige fortellerstemmer»  og beskriver situasjoner der sjarmerende forvekslinger kan oppstå.  Som barn misforstår de, men vi som leser forstår hva som skjer. Når forfattere spiller på det, skal det ikke mye til før det blir klissete. Men akkurat denne teknikken kan også brukes effektivt i hendene på en dyktig forfatter. I Rom av Donoghue forstår ikke sønnen at moren blir voldtatt, men leseren skjønner det umiddelbart.  Og den forferdelige hendelsen blir forsterket fordi vi inkluderer sønnen i opplevelsen.

Tilslutt ergrer det meg at disse bøkene er så kynisk rettet mot massemarkedet, mot deg og meg.  Men det er kanskje naturlig, fordi bøker med barn ofte er ment å «tug at the heart strings».  Bøker som er meningen å nå et bredt publikum ved å  appellere til hjerte og ikke hjernen. Når Rom og Pigeon English, to bøker som jeg forøvrig likte svært godt, blir utgitt med egne kapitler med diskusjonsspørsmål myntet på bokklubber og lesesirkler bakerst i boken, bør det ikke ringe en varselsbjelle et eller annet sted om at dette er for kommersielt?

Ikke det at det ikke kan fungere å skildre barn som pure og gode. Tvert i mot. For eksempel er Den Lille Prinsen av Saint-Exupery en av mine favorittbøker gjennom tidene.  Det er aldri meningen å fremstille et levende barn i forskjellige, reelle situasjoner. Det er i stedet poesi der man bruker barnet som symbol på renhet og purhet i sin formidling av det vakre budskapet.  Da er barnet allegori.

I det hele tatt er det utrolig mange gode, ja førsteklasses bøker der barn er hovedpersonen. Bare se på denne listen som jeg har tenkt på de siste dagene der barn og unge er protagonisten, eller tilogmed har fortellerstemmen. Det er sikkert mange andre fantastiske bøker som burde være på listen. Men nå kommer vi til hovedpoenget: – felles for de beste er at de slett ikke beskriver barna som naive og gode, men tvertimot som feige (Drageløperen), smarte og ressurssterke (Huckleberry Finn) eller tilogmed ondskapsfulle (Fluenes Herre).

  • To Kill a Mockingbird av Harper Lee
  • The Book Thief  av Markus Zusak
  • Huckleberry Finn av  Mark Twain
  • Kim av Ruyard Kipling
  • The Kite Runner (Drageløperen) av Khaled Hosseini
  • Nicholas Nickleby og Oliver Twist av Charles Dickens
  • Anne Frank
  • The Secret Life of Bees av Sue Monk Kidd
  • Animal’s People av Indra Sinha
  • Lord of the Flies William Golding
  • Swann’s Way av Marcel Proust
  • A Portrait of the Artist as a Young Man James Joyce
  • Paddy Clarke Ha Ha Ha av Roddy Doyle
  • Black Swan av Green Mitchell
  • Life of Pi av Yann Martel
  • Dark Materials av Philip Pullman
  • Catcher in Rye av JD Salinger
  • Vernon God Little av DBC Pierre
  • Mr. Pip av Lloyd Jones
  • Never Let Me Go av Kasuo Ishiguro
  • In the Country of Men av Hisham Matar
  • Oscar og den Rosa Damen av Eric-Emmanuel Schmitt
  • Rom av Emma Donoghue
  • The Curious Incident of the Dog in the Night-time av Mark Haddon

Huckleberry er god og smart, og boken har dybde og komplekse tema

Huckleberry Finn er et veldig godt eksempel på hvordan et barn som hovedperson brukes effektivt til å vise endringene i samfunnet. Denne praktfulle boken som fikk så stor innflydelse på amerikanske forfattere fra Hemingway til Faulkner, er en satire over sydstatenes holdning til rase og slaveri.  Huckleberrys reise nedover Mississippi-elven en eller gang mellom 1835 og 1845 er en bli-voksen bok, og den har flere komplekse og interessante tema, som for eksempel nettopp selve elven.  Elven er svært viktig i boken fordi den er ansett som adskilt fra samfunnet. Huckleberry flykter fra samfunnet og bor på elven.  Med andre ord; det er et fristed.  Den er også symbolsk, et speil for Huckleberry, beskrevet som vill og fri, slik han ønsker å leve livet.  Noen ganger er elven rolig og kontemplativ, andre ganger mystisk. I tillegg brukes elven som en tidslinje i boken.

Hovedtemaet i boken er selvfølgelig en gutt som vokser opp i et rasistisk samfunn og som lærer å forkaste rasismen. På reisen modnes Huckleberry og får et annet syn på slaveriet. Karakterene i boken er symbolske, Huckleberry representerer samfunnet som helhet, slaven Jim representerer alle slaver. Derfor er det så virkningsfullt og korrekt å bruke et barn som hovedperson her, fordi hans bli-voksen historie speiler den egentlige bli-voksen historien, nemlig samfunnets. 

Boken har forresten fått en ny og uvelkommen redigering, da en ny sensurert utgave av boken nå er utgitt, der  ‘nigger’ er erstattet med ‘slave’ og ‘injun’ er blitt ‘Indian’.  Den har møtt massiv motstand, og over hele Amerika har man protestert høylydt mot denne vandaliseringen av Twain.  New York Times tordnet på lederplass at ¨There is no way to ‘clean up’ Twain without doing irreparable harm to the truth of his work”.  Den store mesteren selv hadde vel protestert mest, hadde han kunnet.  ‘The difference between the almost right word and the right word is really a large matter.’

The Coral Island av RM Ballantyne er et annet eksempel som er interessant å se på. Det er en bok som har et klassisk øde øy konsept; etter en storm på havet blir tre gutter skibbrudne på en øde øye. Først er alt bare morsomt og idyllisk, men etter hvert blir de konfrontert med både kannibaler og misjonærer.  Gjennom det hele forblir guttene uforandret bortsett fra at de lærer fra sine erfaringer og reiser tilbake til sivilisasjonen både eldre og klokere. Alt vel og bra så langt. En annen forfatter ble likevel så provosert over hvor urealistisk han mente denne boken var, at han bestemte seg for å skrive en annen versjon.  Dermed satt William Golding seg ned, tok pennen fatt, og resultatet ble mesterverket Fluenes Herre.  Boken viser guttenes forvandling til primitive skapninger og skildrer menneskets iboende ondhet.  Svakheten er menneskelig, den er i oss alle, også barn. Sjokkerende og ubehagelig, men sant.

Goldings psykologiske mesterverk om menneskets iboende ondskap

Det er selvsagt også mange nyere bøker med barn som hovedperson som virkelig fungerer.  Et eksempel som kom ut bare for et par år siden er Animals People (Dyrets folk) av Indra Sinha om et barn som vokste opp misformet av en gasslekkasje ved Union Carbide i 1984 i Bohpal, India der over 19,000 mennesker mistet livet. Hovedpersonen ‘Dyret’ har en ryggskade, må gå på alle fire og hele boken skildres gjennom dette uskjønne perspektivet nært bakken. Sinha gir oss en hovedperson som ikke er skjønn og god, men tvertimot grov og vulgær. Med mye sort, besk humor er den sint, grotesk, frastøtende og aldeles glimrende.

Min konklusjon er selvfølgelig at de beste bøkene med barn i hovedrollen er når barna ikke blir behandlet som barn, men får lov til å være komplekse mennesker med et bredt spekter av følelser og reaksjoner å spille på.  Men andre ord ikke så ulikt oss voksne!

Relaterte innlegg:

2 Comments

  1. Veldig spennende drøftning 🙂 Jeg har akkurat lest Ekstremt høyt og utrolig nært av Jonathan Safran Foer, og sitter riktignok igjen med en litt annerledes følelse av hovedpersonens uskyld eller mangel på sådan, men kan helt klart se poenget ditt. Har også opplevd å bli frustrert av bøker som tøyer «barnefilteret» for langt. Tror mange forfattere faller for fristelsen til å fremstille å la barneprotagonister være for mye barn og for lite mennesker. Da blir det fort endimensjonalt, som du påpeker.

    Litt på siden tror jeg at jeg vil anbefale deg Blikktrommen av Günter Grass, hvor hovedpersonen bestemmer seg for å slutte å vokse som treåring, selv om han allerede har et voksent sinn. Noe som naturligvis gir spørsmålet om barnets naivitet og uskyld, laster og brister, seksualliv, osv en ny og fascinerende dimensjon. Egentlig en ganske rystende bok, men veldig verdt det!

    • Takk:-) og tusen takk også for anbefaling om Blikktrommen av Günter Grass. Høres ut som veldig aktuell i denne sammenhengen.

Leave a Comment