Bølle på døra – A Visit from the Goon Squad

A Visit from the Goon Squad (Bølle på døra) av Jennifer Egan er kommet fra over Atlanterhavet med gullkantede anmeldelser. Goon er et slang ord for bølle, og goon squad er en gjeng med kriminelle. Her er det tiden selv som er en goon. ¨Time´s a goon, right? You gonna let that goon push you around?¨ For tiden kan være brutal med oss mennesker. Egan har forklart at boken er inspirert av Marcel Prousts Á la Recherche du Temps Perdu (På Sporet av den Tapte Tid) og The Sopranos. Den er skrevet som en blanding mellom en novellesamling og en roman. Hvert kapittel er en uavhengig historie, likevel henger de sammen. Faktisk er måten novellene er knyttet sammen på en av hovedgledene ved å lese denne boken. Egan er respektløst selvsikker og boken formelig glitrer i velopplagt uforutsigbarhet.

De forskjellige menneskene er knyttet til hverandre på ulike stadier i livene deres. Birollen i en fortelling blir hovedpersonen i en annen. Boken skifter mellom å bli fortalt som jeg person og tredje person, og en av fortellingene er for sikkerhets skyld fortalt i et muntlig ¨du¨. Kapitlene varierer også fra tragedie til farse og satire. Et kapittel er skrevet som en PowerPoint presentasjon. Settingen er også vilt forskjellig; fra punk miljøet i San Fransisco i 1980 årene til safari i Afrika, til forstadslivet i New York i 90-årene, til en imaginær fremdtid i ørkenen i California. Fra Napoli og til 2020-tallet på det vi kaller Ground Zero i New York, men som nå betegnes som ¨The Footprint¨. Et kapittel er noe så usannsynlig som et humoristisk voldtektsforsøk på en ung starlet av en kjendisjournalist, beskrevet av overgriperen selv fra fengselet. Et annet er en tragisk fortelling om en ung suicidal mann.

Hovedpersonen i alt dette, Bennie Salazar møter vi først som en aldrende musikk produsent. Senere treffer vi ham som en ung idealist. Alle historiene i boken er på en eller annen måte relatert til ham eller hans assistent, den problemfylte kleptomanen Sasha. Vi treffer mentor, eks-hustru, venner, ansatte og flere av musikerne selv. Punk og rock musikk er da også noe av det som knytter disse episodene til hverandre, fra 80-årene og inn i fremtiden. Vi følger musikk historien fra punk til digitaliserings alderen, fra ufarliggjørelsen av rebell og punk rock til et stigende ungdomsmarkedet. Egan ser for seg at i 2020-årene er popmusikken er rettet mot to-treåringer.

Mangelfull kommunikasjon går som en rød tråd gjennom fortellingene. Mot slutten blir det enda vanskeligere. Egan viser hvordan forsøkene våre på å kommunisere med hverandre går en dyster fremtid i møte. Det nest siste av kapitlene er en 70 -siders PowerPoint presentasjon av 12 år gamle Alison om hennes autistiske storebror. Gjennom diagrammer, trekantskjema og flowcharts kommuniserer hun om lengsel og om hvordan familen misforstår hverandre. Det kan høres ut som en Jonathan Safran Foer-aktig gimmick, men det fungerer, ikke nok med det, det er gripende. I det aller siste kapitlet som er i 2020 årene er språkets disintegrasjon gjennom tekstmeldinger komplett. ¨if thr r childrn, thr mst b a fUtr, rt?¨

Karakterene i denne boken undrer seg over hvordan tiden snek seg innpå dem. Ikke på en nostalgisk Marcel Proust lignende måte, men fælt og ubarmhjertig, som en kjeltring, a goon, og etterlot dem overvektige, impotente og forvirrede. Med fjerne forhold til ektefeller og barn. Hva skjedde med alt potensialet? I beste fall var de kanskje bare middelmådige likevel.

Jennifer Egan sprenger noen grenser med denne boken og gir oss en ny leseopplevelse. Måten historiene er knyttet sammen på er spennende og fungerer på ett vis fordi vi møter hovedpersonene både nært og fjernt, og gjennom forskjellige tider i livene deres. Men til tross for at vi ser Bennie og Sasha gjennom dette kaleidoskopet opplevde jeg dem som underlig endimensjonale. Da er det begrenset hvor engasjert man blir av dem og livene deres. De mer marginale karakterene, som kun figurerer i ett kapittel i denne boken, som i sin egen novelle, blir beskrevet mer fortettet og mennesket kommer bedre frem. Disse historiene er de mest minneverdige.

Å lese denne boken var for meg derfor litt som å gå på en kunstutstilling med pop art-bevegelsen. Det er spennende og interessant. Jeg er fascinert av fargene, komposisjonen, teknikken, liker humoren, intelligensen og utførelsen. Det er frydefullt lekent. Likevel mangler det noe. Om ikke en oppriktighet så i hvertfall en inderlighet. Denne blendende og imponerende boken appellerer mer til hjernen enn til hjertet.

Les den i papirutgaven. På Kindle eller lesebrett blir kapittelet som er en PowerPoint presentasjon så klønete å tyde at det ødelegger flyten, og det er synd fordi det er et av bokens beste.

På norsk er boken utgitt som Bølle på døra.  Denne anmeldelsen gjelder den engelske utgaven.

A Visit from the Goon Squad slo Freedom av Jonathan Franzen og vant den svært prestisjefylte prisen for skjønnlitteratur fra National Book Critics Circle in America 2010. Tidligere vinnere inkluderer Doctorow, Toni Morrison og Ian McEwan. Fortjente A Visit from the Goon Squad denne prisen, eller burde den heller gått til Franzen? Les anmeldelsen av Frihet her.

Relaterte innlegg:

3 Comments

  1. Nå ble jeg så glad! Jeg har lett etter denne boken, men kunne ikke huske navnet på den. Så tenkte jeg at den kanskje fantes på bloggen din – og ganske riktig – der var den, med fyldig anmeldelse. Tusen takk;-)

  2. Flott anmeldelse! Du oppsummerer handlingen så oversiktlig og godt, den slet jeg voldsomt med å forklare på en noenlunde forståelig måte.

    Jeg ble faktisk veldig følelsesmessig berørt av boken, selv om jeg syntes det var utrolig mye for hjernen å bryne seg på. Men nå er jeg en sentimental sjel, da, det kan ha noe med saken å gjøre:-)

    • Tusen takk Line 🙂
      Det var en morsom bok, er glad jeg leste den. Noen av kapitlene syns jeg også var veldig rørende. Og Power Point kapittelet var som du også nevner i anmeldelsen din, fantastisk!

Leave a Comment