The Long Song (En sang om lengsel)

Bookerprisen 2010 vil bli husket som året der bøker med komikk og humor for alvor satt sitt preg på den prestisjefylte prisen.  The Finkler Question vant prisen med sin satire om moderne jødisk identitet. Parrott and Olivier av Peter Carey er løselig basert på Alexis de Tocquevilles reise til Amerika. Og den søte forteller stemmen til fem år gamle Jack i Emma Donoghues roman Room tilfører boken en mild humor som gjør at et ellers svært bekymringsfullt tema blir leselig.

Det er også humoren i The Long Song eller En sang om lengsel som den heter på norsk, som gjør det til en uvanlig livlig bok.  Koblet med et alvorlig tema og et syngende og visuelt språk er dette en bok som burde ha bred appell.  For eksempel har begge tenåringene mine lest den, eller kanskje slukt den er et bedre ord?  Det er en bok som sjarmerer med sin klassiske forteller stil og der de historiske fakta aldri overdønner den nære fortellingen.

Andrea Levys foreldre flyttet fra Jamaica til England i 1948.  Første generasjons karibiske immigranter var også temaet for boken hennes Small Island som ble utgitt i 2004.  Boken ble dramatisert av BBC, vant både the Orange Prize og the Whitbread Book of the Year Award, og gjorde Levy til en av Storbritannias mest poulære fargede forfattere.

The Long Song kan sees som en slags forløper til Small Island.  Handlingen foregår på Jamaica på begynnelsen av 1800 tallet og skildrer livet på sukkerplantasjem Amity mot slutten av slaveriet.  Vi følger slaven Julys fødsel og oppvekst, og skjebnen til barna hennes.

Slave handel ble forbudt i 1807, men det skulle gå trevde år før slaveri i seg selv ble ulovlig. Likevel betød forbudet av slave handel mye for levestandarden til slavene.  Siden flere slaver ikke kunne importeres fra Afrika, økte verdien av de slavene som allerede var på Jamaica. Nå kunne de ikke erstattes. Det lønnet seg ikke lenger å arbeide dem for hardt, og levevilkårene deres ble bedre. De ble gjerne tilbudt en liten landflekk på plantasjene der de kunne jobbe en dag annen hver uke, med tillatelse til å selge dette beskjedne overskuddet.  Derfor var det noen få slaver som kunne kjøpe frihet enten for seg selv eller for barna sine, før slaveriet ble opphevet.  Gradvis ble drømmen om å bli frie fristende nær og alt flere av slavene gjorde opprør. Misjonærene på Jamaica oppmuntret også slavene og det siste store slave opprøret i 1831 ble ledet av en Baptist prest.  Han ble hengt som straff.

Dagen da slavene endelige ble frie i 1838 ble markert med en symbolsk begravelse av en kiste fylt med håndjern og fotlenker. Men årevis av gjensidig hat og mistro kunne ikke bare viskes vekk. De tidligere slavene kranglet med plantasjeeierne om de nye arbeidsforholdene og nektet å arbeide når kravene ikke ble møtt.  Plantasjeeierne svarte med å brenne markene, ødelegge hjemmene og kutte ned frukttrærne deres.  Alt dette er bakteppe til En sang om lengsel og mange av disse hendelsene er flettet inn i romanen.

Det er den aldrende Miss July som i 1890 årene går bakover i tid og nedskriver livet sitt før og etter slaveriet.  Komikk oppstår når Julys sønn rett som det er blander seg inn i fortellingen for å påvirke forfatteren. July forsøker nemlig å pynte på historien før hun uvillig kommer med den ekte versjonen.  Andre steder gir July oss en romantisert versjon for å spille på våre klisjefylte vrangforestillinger, som da den formidable Kitty, Julys mor, føder henne mens hun jobber i plantasjen.  Babyen spretter umerkelig ut og lander midt på noen sukkerrør blader.  Kitty tar den lille babyen i en hånd, svøper henne i et tørkle og fortsetter med arbeidet. Sannheten er selvfølgelig ganske anderledes. Disse forskjellige versjonene speiler også en muntlig fortellertradisjon der historien forandrer og utvikler seg. Julys stemme er jordnær og fargerik.  Beskrivelsene om hverdagen på plantasjen er full av skrikende lyder, strålende farger, svette, snørr, blod og urin.

For det er et yrende liv på Amity. Over to hundre slaver lever og jobber her.  Den hvite plantasje eieren John Howarth og hans lille familie lever i tett symbiose med slavene.  Slavene er overalt,  det kryr av dem inne i huset – Johns søster Caroline, som kommer for å bo med dem, finner dem til og med i skapene. Hun forferdes over hvor primitive de er.  På en kjøretur med broren treffer hun likevel en liten slavepike som fortryller henne og som hun vil ha. Lik en søt kattunge blir July uten videre løftet opp i vognen og tas med hjem. Moren kan kun stå igjen og se etter dem.

July blir nå privilgert husslave og romanen skildrer livet hennes i plantasjens herskapshus.  Det er flere herlige upstairs-downstairs scener, alle med sterk vestindisk karakter.  Slavene er rampete og skjelmske, nasker fra hovedhuset og overlister eierne sine gang på gang. Det er sjarmerende. Samtidig skildres rystende hendelser som gjør at smilet raskt blekner. Vi følger July gjennom slaveopprøret og ser hvordan Caroline forsøker å drive plantasjen.  Hun støtter seg alt mer til July som hun etterhvert lærer å lese og skrive. Så kommer den idealistiske hvite oppsynsmannen Robert Goodwin med de veldig blå øynene til Amity, og det er duket for trekantdrama.

July er stolt over å være mulatt og ikke neger. Det er hjerteskjærende å lese hvordan trinnene mot hvit distingveres nøye og der hvert trinn er et steg opp på den sosiale rangsstigen.  For hvis en mulatt får barn med en hvit mann, er barnet ´quadroon´.  En quadroons barn med en hvit mann blir da mustee, og mustees barn igjen en mustiphino.  Og en mustiphinos barn med en hvit mann vil finne at

¨…each day greets them no longer with a frown, but welcomes them with a smile, as they at last stride within this world as a cherished white person.¨

Bare for den ene påminnelsen om hvordan den hvite imperialismen stjal slavenes identitet er det verdt å lese denne engasjerende boken.  Jeg skulle gjerne ha fulgt July litt lenger i tiden etter frigjørelsen. Levy også kunne gått dypere i slavenes lidelse. Samtidig, hvorfor skulle hun det?  Det er så mange andre gode og gripende bøker om slaveri som har gjort nettopp det og som  forfatteren sikkert korrekt forutsetter at vi allerede har lest.  I stedet finner hun en opprinnelse å være stolt av.  Og det er like viktig.

Denne anmeldelsen er basert på den engelske utgaven av The Long Song.

Relaterte innlegg:

2 Comments

  1. For en herlig anmeldelse av en bok jeg allerede har kjøpt, men som ligger på vent! Det fikk jeg virkelig lyst til å gjøre noe med!

    • Tusen takk! Noe å glede seg til – en vakker bok! 🙂

Leave a Comment