Room (Rom) av Emma Donoghue

Konseptet fascinerte meg.  Kan virkelig en forfatter ta et tema vi vanligvis møter med skrikende overskrifter i tabloid avisene, med banaliteter og groteske detaljer som perler på en snor, og fra dette skape stor litteratur?

Frietzl saken. Jaycee Dugard. Natascha Kampusch. Innestengt i et rom, voldtatt gang på gang.  Barn født i fangenskap.  Skrekkscenarier avisene kastet seg over og serverte ned til hver minste detalj. Er vi ikke lei over hvordan vi skal sjokkeres og rystes dypt ned i hjerterøttene?  Vel, jeg liker ikke at noen skal dra i hjerterøttene mine, takk. Forresten liker jeg ikke å lese om sære groteske handlinger i det hele tatt.  Jeg leste ikke boken om Charles Manson og Tate mordene heller. Store påtrengende overskrifter gjør meg bare følelsesmessig frigid.  Det skjer helt automatisk.  Og etter først avisene gjør sitt beste for å fremtvinge grøss og emosjoner, kommer bøkene, hurtig satt sammen, som ytterlig skal cashe inn på vår morbide trang til å vite alle detaljer om grufulle og utenkelige overgrep.

Det lille jeg leser av den type sensasjonalisme fyller meg med vemmelse hele veien rundt, vemmelse for overgriperen, vemmelse for ondskapen i verden, vemmelsen for hvordan media dekker saken, og til slutt vemmelse for meg selv som har lest det.

Men når en bok om temaet er skrevet av Emma Donoghue, med doktorgrad i litteratur fra Cambridge er det grunn til å følge med. Uten å være hverken oversentimental, tåredryppende eller dvelende grufull er dette istedet blitt en imponerende bok som forsøker å besvare følgende spørsmål; hvordan ville det være å vokse opp innestengt i et lite rom? I stedet for å se utenfra fra vårt ståsted og inn, gjør hun det motsatte. Hun ser innenfra fangeskapet og ut. Dette må vel være publikums favoritten blant Booker listen i år, med bred appell og en varm og gripende forteller stemme, Jack – som er fem år.

Den første halvdelen av denne boken er uvanlig, kreativ og hypnotisk. Skrevet i presens som en intern monolog er Jack komplett troverdig.  Det er denne delen du vil huske noen år fra nå, når du tenker tilbake på Room. Jack er sperret inne i et skjul med  moren, Ma.  Hun har skjermet ham ved å gjøre rommet til deres eget private univers, og han han ingen begreper om en annen eksistens. Innenfor rommets fire vegger er han aktiv og veltilpasset.  Men når han fyller fem år, må Ma begynne å fortelle ham den uforståelige sannheten: Det finnes en verden utenfor rommet.  Noen av de beste seksjonene i boken er nettopp når Jack forsøker å skille mellom hva som bare finnes på TV og hva som er ekte.  Sakte men sikkert kommer forståelsen.  Donoghue har levd seg inn i denne betagende gutten, og vi ser, smaker, hører og opplever sammen med ham.  Ikke minst føler vi hans rørende kjærlighet til moren, det eneste menneske i hans liv. For selv om Jack er hovedpersonen, og nødvendigvis bare kan ha et lite barns innsikt i moren, kommuniserer han uvitende om morens depresjoner, om nattlige voldtekter og frykt, kulde og sult. Han vet så mye mer enn han forstår.  Et tydelig og hjerteskjærende portrett trer frem av moren og hennes stigende desperasjon. Og hennes altoverskyggende kjærlighet til sin sønn.

Det er denne dype kjærligheten mellom mor og sønn som virkelig løfter boken.  Livet deres inne i rommet er helt symbiotisk, og livmor paralleller er fristende.  Redningen kan da også sees som en fødsel, der Jack må komme overens med at de er individer og slippe andre mennesker inn i livet sitt.

Boken deles skarpt i to før og etter dette. Den siste halvdelen er mindre intens enn den første, men er en naturlig utforsking av hva som skjer når de to skal reintroduseres inn i verden. Den stiller også det ubehagelige spørsmålet om de nye omgivelsene er et tryggere og bedre sted for Jack enn det intime rommet han delte med moren.  Ved å fokusere på mediesirkuset og hvordan journalister og mediene utnytter Jack og Ma, tar forfatteren et myndig grep for ikke å bli satt i den båsen selv. Det kan også virke som en slags rettferdiggjørelse; ved å kritisere de andre mener hun vel selv at hun er ekskludert fra å utnytte situasjonen.  Hun forsøker, og lykkes med, å gi andre dimensjoner til historien. Underveis har hun skapt et uforglemmelig portrett av en femåring.

Hun fikk i hvertfall en overbevist leser i meg.  Den bent frem varmet hjerterøttene.

Relaterte innlegg:

4 Comments

  1. Interessant.
    Jeg skulle ønske jeg hadde lest omtalen din før jeg krotet ned noen ord selv, for jeg lot meg jo også beta av forholdet mellom mor og sønn. Vendepunktet med flukten var det absolutte høydepunktet, men det ble litt ødelagt for meg fordi jeg av en eller annen grunn tenkte at de ikke kom til å unnslippe før på siste side (ødelagt av for mye formellesing -).

    Etterpå ble det bare frustrerende med alle de insensitive familiemedlemmene. Jeg er også litt irritert over Fritz-elementet, men tror det bare er fordi jeg synes det virker så lettvint og fiksjonalisere avisene. Then again – det blir jo gjort hele tiden – uten at jeg reagerer det minste – det man ikke vet osv.
    Boka var sterk og den har satt seg fast, tross alt.

    • Jeg tror jeg forstår hva du mener med Room og Donoghue. Hun går ganske sterkt frem, spiller virkelig på barnestemmen, og boken er faretruende å vippe over noen ganger.

      Delen etter flukten er ganske urovekkende og jeg likte ambivalensen Donoghue får frem, at de er reddet, men samtidig at Jack savner symbiosen. Hele konseptet om å fiksjonalisere avisene ringer varselsbjeller hos meg også. Det er jo en fryktelig lett måte å få presseomtale på, man rir på bølgen til sensjasjonelle nyheter, google søk og de store overskriftene. Det kan så lett bli ukeblad-aktig og tabloid. Det er en utnyttelse, og jeg tror det er det Donoghue selv forsøker å adressere, men samtidig fjerne seg fra. Om hun lykkes akkurat med det, kan jo diskuteres.
      Jeg likte veldig godt å lese denne i bokform, og der blir også et «rom» skapt, mellom Jack og leseren, som er intimt og stille. Derfor lurer jeg veldig på den lydbokopplevelsen din, og den tok noe vekk, og om du hadde opplevd boken anderledes hvis du hadde lest den. Hva tenker du om det?
      Ha en fin 17 mai, Ingalill! <3

      • Jeg er usikker på om jeg hadde likt Room bedre på papir. Det er helt klart en forskjell hvordan jeg forholder meg til de 2 mediene. Hva jeg legger vekt på etterpå, hva som kan ødelegge opplevelsen osv. Eg. er jeg mye mer kritisk på språk når jeg leser selv. Lydboka tilgis lettere, ikke bare når det gjelder språk, mens også karaktere, driv osv.

        Mye henger på innleseren. Han/hun kan virkelig drepe ei bok. Samtidig som det også blir veldig tydlig om komposisjonen er rotete. Det er mange lydbøker jeg har mislikt som papirleserne har elsket – (Gabi Gleichmann eg.)

        Når det gjelder Room – ble Jack veldig nær. Bortsett fra de få innslagene med moras stemme, og et par setnigner med Nick, var hele første del kun Jack – og han leste bra, det ble bare så mye, som et masende barn som aldri vil holde munn – som sikkert var litt av poenget – å vise hvor avhengig jack var av mora og hvor hun slet med dette. I ei papirbok ville nok avstanden blitt større mellom meg og teksten (jack) og det er derfor, som du sier, godt mulig at jeg hadde likt boka bedre.

        ( – og dette var verdens mest krongleste svar mot den enkleste konklusjon -)

      • Nei det var ikke kronglete, det var interessant og anderledes enn hva jeg hadde forestilt meg! Jeg er ganske uerfaren med lydbøker, og da har det typisk vært gamle klassikere. Det du sier om at komposisjonen blir tydeligere har jeg ikke tenkt på, men forstår at det er slik. Og at Jack ble nærmere. Det hadde jeg heller ikke sett for meg. Heller ikke at man kan komme FOR nær. Veldig spennende. Jeg tror jeg skal forsøke å laste ned noen av de neste bøkene jeg har tenkt å lese til iPoden min og se hvordan det er. 🙂 🙂

Trackbacks/Pingbacks

  1. [Rom] | I just wanna dance - Hverdagen sett fra et skeivt synspunkt i konstant bevegelse - [...] og om de ville greie seg på Utsiden. Bokbloggen Har du lest har skrevet litt mer utfyllende om Room.…

Leave a Comment